Black Swan er en svimlende film om et forstyrret sinn. Regissør Darren Aronofsky gir oss en distinkt følelse av paranoia i denne marerittaktige historien, som oppleves som en berusende strøm av mørke sinnsstemninger.
Natalie Portman gjør en av sine aller beste roller som ballettdanser nær sammenbruddets rand.
Black Swan er et visuelt kraftsenter som river meg med! Jeg lar meg villig forføre.
Prima ballerina
Nina Sayers (Natalie Portman) drømmer om å bli prima ballerina i ballettkompaniets nye oppsetning av Svanesjøen.
Men ei ny jente truer hennes posisjon. Lily (Mila Kunis) er Ninas rake motsetning. Hun er frigjort og utadvent, mens Nina er tilknappet og innesluttet.
Og har Lily noe på gang med ballettsjefen Thomas (Vincent Cassel), eller foregår alt i Ninas eget hode?
LES OGSÅ: – Min mest ekstreme film, sier Natalie Portman om Black Swan!
Ren visuell energi
Samtidig er forholdet mellom Nina og moren (Barbara Hershey) en viktig del av historien. Moren er overbeskyttende og det finnes antydninger til seksuelt misbruk.
Det forklarer hvordan Nina fremdeles er som et barn på en rekke områder. Det kan også forklare hennes psykiske problemer. Jeg liker hvordan Aronofsky antyder dem, i stedet for å fortelle i klartekst.
Og så synes jeg det er deilig når filmen etter hvert eksploderer i ren visuell og destruktiv energi når historien nærmer seg sitt klimaks. Også jeg dras inn i forstyrrelsen, og jeg elsker det!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Psykologisk forfall
Jeg har noen få, små innvendinger. Nina er altså en voksen jente som bor på et rosa rom dekorert med teddybjørner. Moren behandler henne som et lite barn.
Hvordan kan en slik kuet person være i stand til å bli prima ballerina? Tror vi helt på dette? Kanskje ikke.
Men realismen er ikke det viktigste i Black Swan. Aronofsky skildrer psykologisk forfall, og gjør DET overbevisende!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Aronofskys The Wrestler!
Virtuost filmet og klippet
De fantastiske ballettsekvensene er virtuost filmet og klippet, selvfølgelig ledsaget av Tsjajkovskijs komposisjoner.
Eksperter kan kanskje plukke Natalie Portmans ballettegenskaper fra hverandre, men hun lurer i alle fall meg, både som danser og plaget sjel!
Aronofsky er en mester i å skildre mennesker med manglende virkelighetsforståelse, og gjør det nesten like sterkt her som i hans aller beste film, Rekviem for en drøm.
Black Swan er en imponerende prestasjon!
