Marvel Vs. Capcom-serien føyer seg i den lange rekken av “min helt er bedre enn din helt”-spill. Marvel, med Stan Lee i spissen, har gitt oss kjente figurer som Hulken, Wolverine og Edderkoppmannen, mens japanske Capcom er kjent for serier som Street Fighter, Mega Man og Resident Evil.
Lange fortellinger og intrikate dramaer er lagt til side, her er det det universelle språket “gladvold” som gjelder.
I kjernen av merkevarekaoset finner vi et lysshow av et fighterspill med funksjonaliteter som både appellerer til veteraner og nybegynnere.
Filmtrailer: Captain America: The First Avenger
Et fyrverkeri av bilder
«This Game Contains Sequences with Rapidly Flashing Images». Advarselen som dukker opp når du fyrer opp spillet, har aldri vært mer passende.
Marvel Vs. Capcom 3: Fate of Two Worlds er som ti nyttårsaftener og en verdenskrig presset inn på en og samme dag.
Vanligvis stiller jeg meg sterkt kritisk til personer som hevder at spill kan forårsake ADHD hos barn. Men i dette tilfellet tror jeg faktisk Capcom syntetisk har klart å fremstille selve lidelsen.
Alt du gjør vises ekstremt godt, og skjermen din vil hate deg i all evighet. I tråd med seriens tradisjon er det stil og presentasjon som kommer først. Helter blir kastet veggimellom som filledukker, og de fleste angrep dekker minst halve skjermen. Slag og spark flyter sømløst sammen inn i storslagne cinematiske superangrep, som gjør like mye skade på øyne som på fiender.
Se traileren for spillet her (anmeldelsen fortsetter under videoen).
Mye lønn for lite arbeid
Spill i fighter-sjangeren handler for de helfrelste, slik som meg, om den evige jakten på mestring av grunnleggende og kompliserte bevegelser og taktikker. Dessverre vet til og med vi som kan alle komboer og superangrep, hvor kjipt det fort blir for nye og mindre dedikerte spillere, når de skal plukke opp spaken.
Krevende tastekombinasjoner blir fort erstattet med voldelig og tilfeldig trykking. MVC3 er, på godt og vondt, et forsøk på å gjøre noe med nettopp dette fenomenet.
Det er ekstremt enkelt å gjøre det bra, men skal du være “pro”, må du nok ta deg et par måneder fri.
Gjennom flere dybdenivåer har Capcom klart å skape et produkt som er tilgjengelig for omtrent hvem som helst. Det hele begynner ved å komponere et lag på hele tre spillere.
Du velger mellom figurer fra begge universene, og deres roller varierer betraktelig basert på evner. Kjemper som Hulken er åpenbart gode i nærkamp, mens mer sofistikerte personligheter som Magneto briljerer på avstand.
Når du bygger lag må du derfor tenke ut en grunnleggende strategi, og muligheter for å utnytte synergieffekten av kombinasjonsangrep og lignende.
LES: Fra bok og tegneserie til film
Kontrolloppsettet er enkelt å ta i bruk, og er veldig spesialisert. Vanlige angrep okkuperer kun tre knapper, i motsetning til seks som vi eksempelvis finner i Street Fighter-serien.
Resterende knapper har bestemte oppgaver, som å bytte figur eller å kaste fienden opp i lufta. Slåsskjempene har store arsenal av kampteknikker, men utførelsen er lite krevende. Halvbuer i ulike retninger etterfulgt av slagknapper er som oftest det eneste som kreves for spillets mest skadelige komboer.
Vet du hvordan man utfører en “Hadoken” i Street Fighter 2, har du allerede kommet veldig langt i mestringsprosessen. Men misforstå meg rett, MVC3 har en ekstrem dybde, og består av lag på lag med intrikate spillmekanismer.
Det er ekstremt enkelt å gjøre det bra, men skal du være «pro», må du nok ta deg et par måneder fri.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Fordummet på en bra måte
Selv om spillbarhet bør være det store diskusjonstemaet, er det ingen tvil om at helter og heltinner er av ekstremt stor betydning i dette tilfellet. Du kan velge mellom totalt 36 figurer, hvor man har valgt å prioritere mindre kjente figurer som MODOK og Morrigan, fremfor klassikere som Mega Man og Guile. Disse valgene skyldes sannsynligvis muligheten til å håve inn ekstra penger gjennom strategiske utgivelser av mindre nedlastbare pakker i nær fremtid.
Marvel Vs. Capcom 3: Fate of Two Worlds er et meget pent og veldesignet spill. Menyene kan være noe treige og problematiske, men dette er, i det store og det hele, bare bagateller.
I all hovedsak handler dette om vill og ukontrollerbar moro. Det tar nok ikke mange uker før jeg vender tilbake til Super Street Fighter 4, men i mellomtiden er dette et fint avbrekk.
Du må ikke være god for a ha det gøy, men skal du bli flink kreves det allikevel en viss grad av dedikasjon. En meget god oppskrift.
