Husker du Biohazard og Winning Eleven? Nei? Ikke jeg heller. Det er fordi dette er de japanske navnene på velkjente spill. Lokalisering handler om å tilpasse produkter for ulike markeder, noe som fører til at vi verden over opplever de samme spillene under ulike navn.
Biohazard er eksempelvis det vi i vesten kjenner som Resident Evil, og Winning Eleven blir noe mer familiært under navnet Pro Evolution Soccer.
Mitt nyligste møte med lokalisering fant sted denne helga, da jeg satte meg ned med det relativt nye retro-remake spillet Rush ‘N Attack: Ex-patriot fra Konami til Xbox Live Arcade.
Det opprinnelige spillet ble lansert 1985 i USA, og navnet var både et ordspill på «Russian Attack», og en referanse till spillbarhetens natur. Jeg hadde spilt dette før, men da under det mer nøkterne europeiske navnet Green Beret.
Dette er et snodig fenomen, som vi har mange tilfeller av.
Regionale forskjeller
Det finnes mange gode eksempler på spill som har gjennomgått tilsynelatende meningsløse lokaliseringsprosesser. Det overraskende er at det nødvendigvis ikke er snakk om obskure japanske rollespill, men kjente og kjære klassikere. Mega Man-serien er et av de mest kjente tilfellene, med forandringer av både spilltittel og navn på figurer i spillet. Det japanske navnet Rockman ble til det noe «kulere» Mega Man, og Dr. Right ble Dr. Light.
Les også: Retrospill: Mega Man
Alle nerders barndomshelt Mario har til tross for sin universelle appell også vært offer for en forvirrende lokalisering.
De som er kjent med Super Mario Bros. 2 vet at dette skiller seg dramatisk fra den tradisjonelle Mario-oppskriften. Dette skyldes det velkjente faktumet at spillet i bunn og grunn er en omdesignet versjon av det japanske spillet Doki Doki Panic.
I Japan heter vår versjon av SMB2, Super Mario USA. Det japanske spillet SMB2 er der imot et helt annet spill, som best kan beskrives som en vanskeligere utvidelse av det opprinnelige spillet. Slik som i andre tilfeller var det nettopp vanskelighetsgraden som holdt spillet fra å bli lansert i USA og Europa.
Les også: Nytt Super Mario-spill til 3Ds.
Prakteksemplet over alle prakteskempler må der imot være spillserien Contra, også kjent som Gryzor og Probotector.
Contra-spillene handler om barske machomenn som slakter seg gjennom eksotiske omgivelser fullpakkede med fiender i form av både mennesker og utenomjordiske vesener. I Europa og Oseania het spillet Gryzor og Probotector avhengig av plattform, og her var mennesker erstattet av roboter.
Les også: Mutant Girl Squad
Årsaken bak denne lokaliseringen hang naturlig nok sammen med markedenes strengere standarder for voldelig innhold, og navnene ble sannsynligvis valgt for å passe innholdet.
Dictator, boxer og claw
Et godt eksempel på hvordan lokalisering fører til forvirring finner vi i Street Fighter-serien. Street Fighter 2 avsluttes ved å gå ansikt til ansikt mot de fire bossene Balrog, Vega, Sagat og sist men ikke minst M.Bison. I den Japanske er rekkefølgen den samme, men navnene forskjellige.
Omrokkeringen har en logisk bakgrunn og henger sammen med de store likhetene mellom bokseren Mike Tyson, og spillets bokser Mike Bison (Balrog i vesten). Capcom valgte å forandre navnene for å unngå potensielle søksmål, noe som har gitt oss hele tre figurer med ulike navn avhengig av region.
Les også: Street Fighter IV 3D Edition
På grunn av disse forskjellene har det internasjonale Street Fighter-samfunnet skapt et eget system for å skille de tre figurene.
For å holde det hele ryddig benyttes de tre navnene «Dictator» (MBison/Vega), «Boxer» (Balrog/M.Bison) og «Claw»(Vega/Balrog). Lokalisering kan i dette tilfellet sies å ha fremprovosert en motreaksjon i form av spillerskapte navn for motvirke problemene lokalisering har skapt.
Hva syns du om lokalisering? Har du kanskje noen flere gode lokaliseringseksempler?