Kvaliteten på Varg Veum-filmene har variert. Nå virker det som om nivået har stabilisert seg, men dessverre på middels.
Det gode rammeverket er der, med Trond Espen Seim og Bjørn Floberg som interessante motstykker med en inneforstått anerkjennelse av hverandre.
Men Dødens drabanter mangler dessverre alt av spenning, og mysteriet er lett å løse, selv for kinogjengere som aldri har lekt privatdetektiv.
LES OGSÅ: Anmeldelser av flere Varg Veum-filmer!
Må hjelpe barnevernsgutt
I denne filmen må Varg Veum hjelpe 16 år gamle Jan Egil, som han kjenner fra sin tid i barnevernet.
Han er mistenkt for å ha drept sine fosterforeldre, men Veum aner at gutten snakker sant når han bedyrer sin uskyld.
Derfor setter han i gang sin egen etterforskning, selv om alle bevis peker mot Jan Egil, og oppdager at fosterfar var innblandet i lyssky virksomhet.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Cop DJ med Trond Espen Seim!
Spennende som Derrick
Historien som rulles opp kunne nok ha blitt til en dramatisk og spennende film, men jeg føler aldri at det egentlig er noe reell fare på ferde her, selv om folk både blør og dør.
Den er teknisk vellaget, og skuespillerne presterer helt ok, men den har et spenningsnivå med en gjennomsnittsepisode av Derrick.
Regissør Stephan Apelgren lar filmen gå på tomgang når han skulle tråkket på gassen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Får ikke spillerom
Lene Nystrøm ble etablert som Veums kjæreste i Skriften på veggen, og var viktig i Svarte får, men har en minimal rolle å spille her. Hun kunne like gjerne vært kuttet helt vekk.
I stedet kommer Line Verndal inn som Veums gamle kollega og flamme fra barnevernet.
Det er alltid en glede å se Verndal på lerretet, men heller ikke hun får det spillerommet som trengs for å sette en figur skikkelig. Spenningen mellom Veum og Cecilie blir ikke utnyttet.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Limbo med Line Verndal!
For bleikt for kino
Jeg har lenge ment det var en god idé å lage en serie Veum-filmer, slik svenskene har gjort med Beck og Wallander.
Men dette begynner å bli for bleikt for kino.
Dødens drabanter er et lite skuldertrekk av en kinofilm som godt kunne vært spart til TV.
