L.A. Noire er et pek-og-klikk-eventyr, og da mener jeg av den gamle sorten. Sånn som Day of the Tentacle, Monkey Island og ikke minst Zak McKracken & the Alien Mindbenders.

Faktisk vil jeg påstå at om du ser bort i fra grafikken (og fortellinga), så er det nøyaktig den samme spillmekanikken som ligger til grunn – uten at det nødvendigvis er en negativ ting.

Hvordan kan et 23 år gammelt spill ligne på en av storproduksjonene til Rockstar Games? De er jo kjent for sin serie med kontroversielle GTA-spill.

Hva er L.A. Noire?

Australske Team Bondi har skapt en replika av vestkystbyen Los Angeles anno 1947, en åpen verden og et spill med en åpen fortelling. Dine valg fører fortellingen i forskjellige retninger, eller – det er det vi blir lovet.

Byen er preget av optimisme og oppgangstider, men også kriminalitet, mafiaer og vold. Du trer inn i rollen som Cole Phelps, en fersk politimann.

Spillets fortelling tar deg med på reisen opp karrierestigen til Phelps, dypere inn i det kriminelle hjertet til Los Angeles.

VIDEO: Se trailer til spillet her

Navnet tro har utviklerne forsøksvis prøvd å etterligne klassiske film noir-filmer, som har et helt spesielt forhold til lyssetting, cinematografi og stereotypiske rollefigurer.

Den tidsriktige jazzmusikken slår likevel mer an stemninga enn film noir-grepene – for de treffer ikke alltid blink.

Kanskje jeg er ekstra streng på dette punktet fordi film noir-filmer nettopp er noe jeg er veldig glad i?

Stykkvis fortalt

Veien opp på karrierestigen til Phelps blir fortalt i små episodelignende sekvenser, hvor du må etterforske en ny kriminalsak. Først må du lete litt rundt omkring etter spor, før du snakker med vitner og mistenkte, så tilslutt må du finne ut hvem som skal konfronteres med hva.

Oppskriften er stort sett den samme hele veien.

I starten henger ikke disse “episodene” godt sammen, det er rett vanskelig å se en rød tråd overhodet. Det er rett og slett et tynt manus.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

L.A. Noire. (Foto: Team Bondi / Rockstar Games)
Offisielt skjermbilde fra spillet. (Foto: Team Bondi / Rockstar Games)
Pek-og-klikk-påstanden ja

Ikke vær redd, jeg har ikke glemt min litt merkelig påstand helt i starten av denne anmeldelsen.

L.A. Noire er kliss lik pek-og-klikk-eventyr fra over 20 år siden, når vi ser på den grunnleggende mekanikken.

  • En eller flere figurer må snakke sammen, gjenstander samles inn og puttes i riktig sammenheng for å komme videre.
  • Spillfigurene har bevegelsesfrihet, men har ingen grunn til å gjøre annet enn å dra rett til riktig lokasjon.
  • En type ryggsekk (inventory journ. anm.) samler gjenstander og informasjon.
  • Spillet har en fortelling som åpner for at den kan endres etter dine valg, men kun i meget begrenset grad.

La meg trekke frem spesielt punkt 2 og 4.

Ja, du kan kjøre rundt omkring i Los Angeles. I motsetning til GTA-spillene har du ikke full frihet, for siden du er politimann kan du ikke bryte ut av rollen fullstendig. Slikt sett var det lettere å rettferdiggjøre handlingene til bajasen Niko Bellic fra GTA IV.

Problemet er at det knapt er noen motivasjon eller belønning for å utforske byen utenfor politioppdragene du skal løse.

Til å ha såpass imponerende spillfiguranimasjoner syns jeg byen virker merkelig død (jeg kommer tilbake til ansiktene litt lenger ned).

RETROGUIDE: Zak McKracken & the Alien Mindbenders

Og så var det punktet om at fortellingen er åpen for påvirkning. Ja, helt til slutt kan du ende med et knippe unike utfall.

Problemet er at om du ikke løser oppgavene underveis i spillet nøyaktig riktig, blir du nødt til å spille igjennom hele sekvensen en gang til.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

L.A. Noire. (Foto: Team Bondi / Rockstar Games)
Film noir-elementene brukes bedre i noen deler av spillet enn andre. Offisielt skjermbilde fra L.A. Noire. (Foto: Team Bondi / Rockstar Games)

Flere ganger var jeg kommet til slutten på et oppdrag, før jeg feiltolket et vitne eller en mistenkt og fikk opp beskjeden “Oppdrag mislyktes”. Og da måtte jeg spille hele scenen om igjen.

På en side kan noen kanskje argumentere for at du får et annet forhold til spillhistorien, et helt annet tempo på opplevelsen og ikke minst at du kanskje ser nye detaljer du ikke så ved første øyekast.

Spesielt det siste punktet der kan brukes som et virkemiddel i fortellingen, problemet kommer når du ikke kan oppdage flere detaljer – og må begynne en ren gjettelek.

Lyver hun? Nei, kanskje ikke. Eller vent, jeg tror kanskje at hun ikke snakker helt sant. Jeg må bare prøve noe … f***, feil igjen.

Ok, har jeg et ensidig fokus på ting jeg irriterer meg over? Resten av anmeldelsen skal jeg ta på meg “positivhatten”.

ANMELDELSE: Årets spill 2010 – Heavy Rain

Ekte figurer

Phelps, Cole og alle de andre figurene du møter i 40-tallets Los Angeles er dønn troverdige – i alle fall i spillsammenheng.

Ekte skuespillere har latt seg filme og digitalisere for å gjenskape naturtro ansiktsuttrykk og kroppslig mimikk. På denne måten kan du som spiller lettere ta viktig valg, som om en mistenkt lyver eller snakker sant under avhør.

Ikke på noe som helst tidpunkt sluttet jeg å tro på fortellinga og figurene, de er et levende produkt av dyktige skuespillere – ikke bare stemmeskuespillere.

Selv om det er noen små grafiske feil kan jeg raskt slå fast at L.A. Noire er det mest figurdrevne spillet siden fjorårets godbit Heavy Rain.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

L.A. Noire. (Foto: Team Bondi / Rockstar Games)
Offisielt skjermbildet fra L.A. Noire. (Foto: Team Bondi / Rockstar Games)
God byfølelse

Selv om byen kan føles tom ut, så føles den også ekte ut. Den ser tidsriktig ut, og det er brukt mye tid på å få til et troverdig 1947-design.

Biler, klær og artiktektur gjorde at jeg raskt også trodde på tidsepoken hvor fortellinga foregår.

Det er ekstra morsomt å gå inn på menyen, og skru på sort/hvitt-modus. Da kommer film noir-følelsen sterkere frem en ellers i spillet.

WIKI: Hva er film noir?

Tynn rød linje

De episodeaktige delene av møtene med politifolkene våre er kanskje tynt sydd sammen.

Jeg får ikke helt den store overbærende krimfølelsen som en sjangerfortelling som dette innbyr til.

Igjen er det de sterke spillfigurene som holder lappeteppet sammen. Samtalene, avhørene og ansiktene gir meg tydelige og ektefølte holdepunkt i en tom spillverden.

Det er fint å se flere spill som virkelig satser på å skape en spillfortelling utenom det vanlige, og L.A. Noire er et artig spill.

Dessverre trekker et tynt manus og en del logiske brister ned på det som kunne vært en strålende spillnoiropplevelse.

I bunn og grunn stod jeg igjen med en god spillopplevelse, men er det noirfølelsen du er ute etter foreslår jeg heller The Big Sleep fra 1946.

Har du spilt L.A. Noire? Legg inn din mening under.

Om SPILLET

L.A. Noire