– Kanskje min mest mainstream film, sa Lars von Trier foran Cannes-premieren på Melancholia.
Jeg synes egentlig han burde holde seg unna mainstream. Jeg liker ham best når han provoserer og sjokkerer. Det gjør han ikke denne gangen.
Melancholia har glimt av storhet, med hypnotisk vakre bilder, og trykkende stemninger. Den har også noen strekk jeg finner likegyldige, og de beste figurene får ikke spillerom.
Men severdig? Ja!
Cannes 2011: Sjokkerte med naziflørt
Planet nærmer seg jorden
Justine (Kirsten Dunst) har giftet seg med Michael (Alexander Skarsgård). Bryllupet feires på en diger herregård, arrangert av søsteren Claire (Charlotte Gainsbourg) og hennes mann (Kiefer Sutherland).
Men stemningen påvirkes av at planeten Melancholia nærmer seg jorden, og spesielt Justine rammes av et tungsinn som får konsekvenser for både festen og det som skjer etterpå.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Treet, med Charlotte Gainsbourg!
Skildrer indre kamp
Tittelen er en klar indikasjon på filmens tema. Her handler det like mye om å skildre hovedpersonenes indre kamp som de ytre konfrontasjonene mellom dem.
Kirsten Dunst formidler strålende den sinnstilstanden som Justine er satt i.
Hun er som forhekset og er ikke i stand til å følge et normalt handlingsmønster, selv ikke i sitt eget bryllup.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Uvirkelig situasjon
Charlotte Gainsbourg har også solid og troverdig som den mer rotfestede Claire.
Vi forstår hennes frustrasjon over søsterens handlinger, eller rettere sagt, mangelen på dem, og også hennes uro over den uvirkelige situasjonen.
Flere av filmens beste figurer blir litt bortgjemt, som Charlotte Rampling som iskald mor, Stellan Skarsgård som sleip onkel og Udo Kier som bryllupsplanlegger.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Lars von Triers Riket!
En fantastisk avslutning
Melancholia har flere helt opplagte kvaliteter. Den er særdeles vakkert fotografert (av Manuel Alberto Claro), og lydlagt blant annet med mektig musikk fra Wagners Tristan og Isolde.
Den har en fantastisk avslutning som tar pusten fra meg, og gjør at dette absolutt er en severdig film, til tross for at energien og fremdriften ikke er like sterk hele veien.
Men Lars von Trier kan umulig kalles kjedelig!
OBS: Filmen har norgespremiere 27. mai.
