Cannes-festivalen er rett rundt hjørnet, glamorøse skuespillere vil fylle rivieraen og prestisjetunge priser skal deles ut.
I denne ukas topp 5-liste har Filmpolitiets redaksjon sett på Gullpalme-vinnerne gjennom tidene, og gjort en skamløs rangering.
Gjennom filmfestivalens historie har Gullpalmen konkurrert med Gran Prix-prisen om å være gjevest. Vi har valgt å utlukkende fokusere på filmer som har mottatt Palme d’Or-prisen (gullpalmen altså).
Wikipedia: Her kan du lese om alle Gullpalme-vinnerne
Wild at Heart
Birger: Jeg glemmer aldri første gang jeg så Wild At Heart. Det var på norgespremieren i 1990, og selv om filminformasjon ikke fløt så kjapt da som nå, hadde vi hørt rykter om sterke scener.
Det hadde kanskje ikke de to søte gamle damene som satt rett foran meg, og som sannsynligvis trodde de skulle se en søt kjærlighetsfilm. Men de ble faktisk sittende, selv etter den rå åpningsscenen, der Nicolas Cage knuser bakhodet til en uheldig kar, til toner av brutale Slaughterhouse!
Wild At Heart er en film full av mystikk, skjønnhet og motbydelighet.
Voldsscenene er sjokkerende, sexen brennhet og stemningen foruroligende. Nicolas Cage oser coolness i sin snakeskin jacket, mens Laura Dern damper sensualitet. Se også opp for Willem Dafoe i sin desidert ekleste rolle som Bobby Peru! David Lynch har levert mange sterke filmer, men dette er for meg hans store høydepunkt!
(lista fortsetter under bildet)
Dancer in the Dark
Rune: Etter å ha sett denne filmen for første gang grein jeg uten stans i over en time.
Lars von Trier har en unik evne til å kommunisere med publikum på en måte som er vanskelig å forstå. Underliggende spenninger i filmen bygges opp og rives ned, utløses og undertrykkes.
Hans ukonvensjonelle valg (musikal, dogme, Bjørk, Denevue) gjorde at jeg var helt uforbredt på min egen emosjonelle reaksjon, og da filmens rulletekst kom på lerretet var det som å dra ut en propp i en vask.
Medmenneskelig sorg for en fiktiv filmfigur på en skala som dette har jeg aldri opplevd siden.
Jeg gråt ikke alene. Sammen med de to andre filmseerne gikk jeg igjennom en katarsisopplevelse, en rensing av sjelen. Det var en fin følelse.
(lista fortsetter under bildet)
The Piano
Maria: The Piano er en stor, sår, og lidenskapelig film. Det er en film jeg tenkte på i flere dager etter jeg så den, og som jeg stadig vender tilbake til. Den handler om stumme Ada som blir giftet bort til en rikmann på New Zealand, og hennes kamp mot sine egne følelser. Følelser som ingen andre har vilje eller forutsetning til å forstå.
Med seg har hun datteren og pianoet sitt, som er hennes eneste utrykksmåte. Holly Hunter spiller den stormende hovedkarakteren som føler så alt for mye, men blir frarøvet muligheten til å uttrykke det.
Pianoet hennes blir nemlig satt igjen på en strand, og får ikke bli med på flyttelasset opp i jungelen hvor rikmannen er midlertidig bosatt sammen med New Zealanske stammefolk. Redningen kommer gjennom maorien George, som tar henne med til stranden og lar henne spille, og som etter hvert sørger for at heltinnen vår åpner hjertet sitt for andre enn bare pianoet.
(lista fortsetter under bildet)
The Piano viser komplekse karakterer som er langt mer nyanserte enn det man forventer, og er en både grusom og fantastisk vakker film om hvor vanskelig kjærligheten kan være.
Dette er omgivelser, musikk, og mesterlig skuespill i skjønn forening, og har du ikke hørt filmmusikken til The Piano enda, har du mange fine timer foran deg.
Hør filmmusikken til The Piano her.
Apokalypse nå!
Marte: Francis Ford Coppolas Apokalypse nå!, er en skremmende bra film om krigen i Vietnam.
Året er 1969 og vi befinner oss dypt inne i jungelen i Kambodja. Martin Sheen spiller Benjamin Willard, en kaptein i den amerikanske hæren, som har fått i oppdrag å rydde en av sine egne av veien.
Krigens harde virkelighet har drevet Oberst Walter E. Kurtz fullstendig fra vettet og han har gjort seg selv til en slags gudeskikkelse for en gruppe stammefolk i jungelen. Her styrer han med hard hånd.
Under Kaptein Willards reise oppover elven og innover i jungelen slåss han mot galskapen som omgir ham, samtidig som han kjemper med egne psykiske kvaler. Er han i ferd med å bli som den han har kommet for å utslette?
Apokalypse nå! gir et sterkt innblikk i hva krig kan gjøre med psyken til et menneske og kritikken av amerikanernes innblanding i Vietnamkrigen er tydelig. Den ubehagelige råskapen i filmen gjør fortsatt inntrykk på meg, selv om jeg har sett filmen en rekke ganger.
Les også: Krig vi elsker på film og tv!
(lista fortsetter under bildet)
Pulp Fiction
Torfinn: I stedet for det klassiske avsnittet om filmen, har jeg denne gangen lyst til å dele dette diktet inspirert av Quentin Tarantinos mesterverk med deg. Diktet heter ‘Pulp Fiction’:
Pulp Fiction
Betyr så mye for så mange av oss
Soundtracket med sitater mellom
Låter som ble forbundet med filmen,
ikke artisten
Bruce, Uma, Samuel og John
Hvilken film mener du burde toppe denne lista? Sjekk Gullpalme-vinnerne under, og legg inn din kommentar!
Wikipedia: Her kan du lese om alle Gullpalme-vinnerne
