Milo på Mars er en helaftens dataanimert film fra Walt Disney Pictures, basert på Berkeley Breatheds bok Edwurd Fudwupper Fibbed Big.
Filmen handler om Milo, som i sitt sinne over morens normale disiplin roper at han kunne klart seg mye bedre om han ikke hadde hatt noen mor i det hele tatt. Samme natt våkner Milo av at romvesener kidnapper moren.
Underholdningsverdien av Milo på Mars er lav
Ingen bombe
Det er vel ikke å avsløre for mye at Milo mot alle odds klarer å klore seg med romskipet og ender opp på Mars. Og at resten av filmen handler om at Milo angrer seg for at han ønsket mora ditt pepperen grodde og gjør alt han kan for å redde henne igjen.
Berkeley Breathed er nok kjent for de fleste, men kanskje ikke som barnebokforfatter. Men som tegneserieskaper er han derimot stor. Han står nemlig bak Bloom County, Outland og Opus – alle sammen striper om dagligliv for folk og dyr med menneskelige trekk. Ispedd en stor dose eksistensialisme, religion og dystopi.
At historien opprinnelig er Breatheds er en god ting i mine ører, men det som har skjedd i regissør Simon Wells‘ hender, er ikke bra.
ANMELDT: Pirates Of The Caribbean: On Stranger Tides
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Marsboere med apepels
Milo på Mars hører hjemme i kategorien ‘dataanimert eventyr rettet mot yngre men også for voksne’, og bør derfor være både morsom, underholdende og ha gode stemmeskuespillere, og i tillegg bør den holde et høyt teknisk nivå.
Vel, humoren består grovt sett av en hoppende og ropende gjeng marsboere med apepels og hippieklær og en liten robot som skal forestille en katt.
Bekymret barn
Hovedpersonen Milo er aldri morsom, siden han selvfølgelig vil redde moren sin og er et bekymret barn. Gribble, som melder seg som Milos redningsmann, er en sosialt ubehjelpelig fyr med stor teknisk innsikt som heller ikke får latteren til å runge.
Jeg så filmen med norske stemmer, og stemmeskuespillet var helt greit med stemmen til Milo som det mest positive innslag. Det er mulig Seth Dusky, Dan Fogler, Mindy Sterling, Elisabeth Harnois og Joan Cusack hever nivået generelt med kvalitetsskuespill i originalversjonen, da.
ANMELDT: L.A. Noire – Et levende produkt av dyktige skuespillere
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Men…det der er jo E.T.!
Underholdningsverdien av Milo på Mars er lav sammenlignet med de siste års perler i samme kategori. Jeg har sett alt og mye mer til fra før, og undrer meg i stedet over gjenbruken av E.T.-s ansikt på de ondeste av marsboerne. Det er merkelig at ingen i produksjonsteamet reagerte og avverget denne uheldige likheten.
Dessuten treffer ikke filmen meg på det emosjonelle planet, og det er kanskje her den hadde truffet hardest hvis det ikke hadde vært for fenomenet ‘uncanny valley’.
Kort fortalt går ‘uncanny valley’ ut på at forseggjorte robotansikter eller dataanimerte ansikter virker frastøtende på mennesker siden de (ennå) ikke klarer å se helt menneskelige ut. Mor-og-barn-temaet i Milo på Mars legger opp til sterke følelser men de dataanimerte ansiktene makter ikke å ta meg med dit.
Kjærlighet og vennskap og sånn
Til gjengjeld snakkes det mye om kjærlighet og vennskap i Milo på Mars. Faktisk så mye at det blir litt overdrevent og slitsomt i lengden for min del.
Milo på Mars byr verken på stor underholdning, humor, teknologisk nyskaping eller ettertanke. Den gjør noe mange filmer har gjort bedre før den. I 3D.
