Skins har aldri rosemalt britisk ungdomsvirkelighet – heller tvert imot – og i sesong fire er det tilsynelatende ikke måte på hvor traurig ting kan bli for gjengen fra Bristol.

De fleste som har vært der vil nok akseptere at tenårenes iboende bipolaritet blir malt med den bredeste penselen man har for hånda.

Dystopien går som en beksort tråd gjennom hele sesongen – selvmord, mord, psykisk og fysisk sykdom, familieoppbrudd, økonomisk ruin, ensomhet, vold, rusavhengighet – dette er bare noe av det som får plass i løpet av åtte episoder.

Men jævelskap fungerer som underholdning, særlig når det er godt spilt og skrevet. Og det er det her, det holder bare ikke hele veien inn.

Anmeldt: Skins S03

Små oppturer – voldsomme nedturer

Sesong fire starter med et smell – bokstavelig talt. Åpningsscena, som minner veldig om den første scena i fjerde sesong av Six Feet Under,  viser ei jente som hopper i døden på Thomas’ klubb.

Den påfølgende private etterforskninga avslører at flere av våre venner spiller en rolle i tragedien, og stemninga er ettertrykkelig satt.

Siden går det slag i slag med små oppturer og påfølgende voldsomme nedturer.Det er nok ikke alle som kjenner seg like godt igjen i Skins‘ fremstilling av ungdomstid, men de fleste som har vært der vil nok akseptere at tenårenes iboende bipolaritet blir malt med den bredeste penselen man har for hånda

Anmeldt: Skins s02

Skins (Foto: Company Pictures)
Cook er enda bedre i sesong 4 enn i den foregående sesongen - og det sier litt.
En elskbar versting

Skins legger mye ansvar på unge skuespillerskuldre, og det er den mest rutinerte av dem som bærer børa best. Jack O’Connell (This is England) gir Cook flere nye dimensjoner i løpet av sesongen.

Dette betyr selvfølgelig ikke at Cook går lyse tider i møte, han er kanskje den som er mest ute å kjøre av alle sammen. Uansett gir hans episode økt forståelse av hvorfor den unge nihilisten er som han er, og O’Connell er mer enn dyktig nok til å skrive Cook inn i TV-historien som en elskbar versting vi husker.

Tvillingene Katie og Emily har også vokst siden foregående sesong. De får langt mer tid i ruta, og viser seg tilliten verdig. I motsetning til andre karakterer får de drahjelp fra foreldrene, som er blant de ytterst få voksenpersonene i Skins som ikke fremstår som rene tegneseriefigurer. Pappa Fitch er et slags tragikomisk alibi, og fyller rollen med bravur.

Les: True Blood er tilbake

En gresk tragedie

Effy og Freddie representerer den dystreste delen av sesongen. Her er det ekstremt langt mellom lyspunktene, og selv den minst intuitive skjønner tidlig at alt er dømt til å gå lukt til helvete.

Luke Pasqualino sliter tidvis med å tilføre Freddie særlig mer enn et vakkert ytre, og blikkfokusen til Effy går i vranglås en meter bak alt hun ser på tidlig i sesongen, men det skal uansett godt gjøres å ikke la seg rive med av den greske tragedien waiting to happen.

Emily/Naomi-føljetongen er likevel det forholdet som fenger mest. Kathryn Prescott er strålende som Emily, og sammen med Lily Loveless maler hun et intenst og troverdig portrett av ung og mildt sagt problematisk kjærlighet.

JJ følger opp der han slapp i tredje sesong, og er uhyre viktig for dynamikken i karakterfloraen med perspektiver og problemer som skiller seg markant fra resten av gjengens. Gutten som er dømt til å appellere til mangt et morsinstinkt står i sentrum for både noen av de tristeste og fineste øyeblikkene sesongen har å by på.

Anmeldt: Spooks S03

Skins
Serieskaperne har heldigvis tatt til vettet og gjort Pandora (til høyre) til en bifigur.
Dess styggere, jo finere

Serieskaperne har to elementer å støtte seg på for å forhindre at Skins ikke blir for deprimerende. Det ene er flate figurer som stort sett har i oppgave å tilføre serien komikk, sånn som Pandora og de aller fleste som er ferdige med tenårene. Jeg har etter hvert bitt vant til det, men synes fortsatt dette grepet er under middels vellykka.

Det andre elementet er karakterenes ungdommelige pågangsmot og evne til å reise seg opp og prøve på nytt hver gang livet gir dem en kraftig smekk.

Dette funker strålende, og gjør at Skins’ tema ikke bare trenger å tolkes som “alt går til helvete og du kommer til å dø ensom uansett”, men også kan forstås som “hvis du ikke fortsetter å prøve kommer du hvertfall ingen vei”.

I tillegg blir de fine øyeblikkene enda finere når det depressive er så tydelig tilstede som det er. Og det er akkurat denne kontrasten som gjør Skins så voldsomt severdig.

Anmeldt: Boardwalk Empire S01

Sju gode og en forferdelig

Siste episode er derimot ikke severdig i det hele tatt. Makan til idiotisk forsøk på å nøste opp løse tråder skal du lete lenge etter. Det er vanskelig å være mer konkret uten å ødelegge spenninga for de som enda ikke har sett serien, men det stinker manusforfattere med dårlig tid og uten en klar plan.

Og selv om det bare er én episode av åtte, så er dette det siste møte med den andre generasjonen Skins-ungdommer – både skuespillere og TV-seere hadde fortjent bedre. Terningen hadde utvilsomt vist en ekstra prikk hvis bare noen hadde tatt seg tid til å føre historiene i havn på noenlunde ordentlig vis.

Men så lenge du er forberedt på en halvhjerta og lite tilfredsstillende slutt kan du med god samvittighet kose deg med sju episoder ungdomsdrama på sitt beste – og mørkeste.

Les flere TV-serieanmeldelser fra Filmpolitiet her

Enig? Uenig? Uansett – bruk kommentarfeltet!

Om SERIEN

Skins
  • Skins
  • Slippdato: 29.06.2011
  • Sesong: 4
  • Regi: Flere regissører
  • Utgiver: Company Pictures
  • Originaltittel: Skins
  • Sjanger: Drama, TV-Serie

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.