Ti år med trollmannseventyr er nå over. Harry Potter og Dødstalismanene – Del 2 avslutter sagaen om Harry Potter med en usedvanlig spennende film.
Det er ikke fortellingen i filmen som gjør dette til en av årets mest spennende filmer. Vi vet alle hvordan historien slutter (i alle fall 95% av de som går for å se den på kino).
Spenningen, kampene og actionsekvensene er det som gjør dette til en bokstavelig talt magisk opplevelse.
Filmen starter nesten urovekkende rolig. Regissør David Yates har hentet inspirasjon fra krimfilmer for å sakte bygge opp, og til slutt forløse den endeløse spenningen. Etter ti år sammen med Harry, Hermine og Ronny er det en underlig og god følelse å være med på slutten av eventyret jeg har opplevd sammen med dem.
Tilbakeholdt og ekstremt spennende
Det ikke lett å overgå de tidligere filmene i verken voldsomhet eller visuelle overraskelser, selv med teknologien som er tilgjengelig for filmskapere i dag.
TOPP 5: Trollmenn på film – sjekk lista her
Regissør David Yates er mesterlig tilbakeholden og lar ikke effektene komme i veien for de siste valgene som Harry Potter må gjøre. Fokuset er på Harry og hans opplevelser frem til den uunngåelige konfrontasjonen.
I den første halvdelen fortoner filmen seg som en spenningsfilm, en meget god spenningsfilm. Jakten på de siste malacruxene er en detektivfortelling som mesterlig holdt meg på kanten av setet.
Det store fokuset på Harry har gitt mindre plass til melodramaet; til de mellommenneskelige forholdene mellom figurene.
Vennskapet mellom de tre, og resten av Harrys venner er viet mindre plass for å ikke miste fokuset på spenningen.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette valget har gjort at Yates kan holde et stramt grep om publikums oppmerksomhet, siden det ikke er mye som forstyrrer hovedfortellingen. Likevel tror jeg ikke filmen ville vært dårligere om den hadde gitt samholdet mellom Harrys støttespillere litt mer plass.
ANMELDELSE: Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1
Denne filmen står altså i skarp kontrast til Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 som på sin side manglet spenningen vi ser i Del 2. Ser man de to filmene rett etter hverandre, vil nok opplevelsen bli ganske annerledes.
Intense skuespillere
Det merkes at skuespillerne i alle disse filmene har skapt nære bånd til sine respektive filmfigurer i løpet av ti år.
Daniel Radcliffe må leve i all fremtid med vissheten om at han er Harry Potter, og vil være det i øynene til millioner av mennesker. Nå som han er blitt en voksen mann, tror jeg denne kunnskapen også har tilført ham en bevissthet ovenfor sitt skuespillerarbeid.
Han spiller intens, troverdig og mørk – et sinn plaget av syn et hvert vanlig menneske ville vært foruten.
De andre figurene på hans side i konflikten får ikke like mye oppmerksomhet som Harry, noe som gjør at de heller ikke får vist seg frem i like stor grad. Matthew Lewis, i rollen som Nilus Langballe, er en av de som likevel peker seg ut i filmen.
VIDEO: Sjå eksklusive intervju med skodespelarane
Hans tilstedeværelse viser seg også å være helt uunværlig for Harry, og jeg skulle gjerne sett mer av han i de andre filmene også.
Den av skuespillerne som peker seg mest positivt ut er Alan Rickman, som spiller Severus Slur. Han har utviklet sin rolle i takt med filmene, hvor han i starten var Harry sin hovedfiende – til å bli en svært kompleks filmfigur ved slutten.
Slur er en av de mest spennende figurene i sagaen om Harry Potter, og det er i stor grad Rickmans fortjeneste.
Hans smerter og hemmeligheter har gått like mye inn på meg, som livet til mange av de som har stått ved Harry sin side i kampen mot Voldemort.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
3D-forbannelsen
Harry Potter og Dødstalismanene – Del 2 slipper ikke unna det irriterende mørke bildet som har plaget mange 3D-filmer. Avslutningen på Harry Potter-sagaen er forståelig nok en mørk affære, hvor vår helt endelig skal møte sin nemesis i et siste oppgjør.
Med et flust av scener i nattemørket tilfører ikke 3D-effekten filmen mye ekstra, siden de mørke filmsekvensene ikke gjør det lett å oppfatte dybden i bildet.
Selve 3D-effekten er dog sparsomt brukt og springer ikke ut av lerretet, noe jeg setter pris på. Det tyder på at Hollywood og de store filmprodusentene har forstått at 3D også kan være irriterende.
QUIZ: Test deg selv, ta Filmpolitiets super-Potter-quiz
Men til slutt må jeg konkludere med at filmen blir for mørk med 3D-brillene på. Flere av detaljene i scenene forsvant nesten helt, og omgivelsene fikk en mindre viktig rolle i bildet.
Jeg skal se filmen en gang til, men det blir i 2D.
En endelig slutt
Det er klart at Harry Potter-universet skal leve videre på nett, men jeg kan slå fast at Harry Potter og Dødstalismanene – Del 2 en utrolig sterk slutt på en fascinerende filmfortelling. Daniel Radcliffe, David Yates og alle skuespillerne har klart å levere en imponerende (og magisk) spenningsfilm med spenningstopper som nærmest kaster deg ut av kinosetet.
Selv om filmen slutter med noen løse tråder, for eksempel hva som skjedde med Voldemorts hjelpere, føler jeg at et kapittel i populærkulturen nå er avsluttet.
Jeg vil savne gleden over å få være med Harry og vennene hans på nye eventyr.
Hva syns du om filmen? Legg inn din kommentar under!
