Dagen etter bombingen i Oslo og massakren på Utøya, skrev min amerikanske venninne Megan:
-Hvis noen lager en film av dette, kommer jeg til å spy!
Og de fleste tenker nok det samme, inkludert meg. Ingen kan se for seg en film om disse forferdelige hendelsene. Ingen vil se den, heller. Ikke nå.
Gode og meningsfylte filmer
Men er det en helt utenkelig tanke at dette en gang i tiden kan bli filmatisert? Nei, det tror jeg ikke.
Og før du roper ”FOR TIDLIG!”, les ferdig artikkelen.
Vi har nemlig sett mange eksempler på uhyrlige hendelser som i ettertid har blitt gode og meningsfylte filmer med et relevant og vesentlig budskap.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Kritiske røster stilnet
– Traumer bør adresseres, skrev Natt&Dag etter premieren på filmen om det forrige nasjonale traumet, Nokas-ranet.
Kan hjelpe oss til å bearbeide det nasjonale traumet
Filmplanene vekket kritiske røster på forhånd, men de fleste stilnet da de så at regissør Erik Skjoldbjærg behandlet de historiske fakta og figurer med den ytterste respekt.
Filmen gjorde at vi kunne sette et slags punktum for Nokas-saken, samtidig som den viste hvordan de involverte opplevde det på en helt annen måte enn hva medierapporter kunne fortelle oss.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Nokas!
Intenst innblikk
Amerikanerne har vært flittige til å filmatisere sine historiske traumer. Vi husker filmer som JFK, Platoon, Soldier Blue, Summer of Sam, Zodiac, Redd Menig Ryan, osv.
Også 9/11 har det blitt laget film av. Michael Moore hadde en hel del på hjertet i Fahrenheit 9/11, mens Oliver Stone nøyde seg med å tegne et heltebilde av brannmenn i World Trade Center.
Den beste av 9/11-filmene, United 93 av Paul Greengrass, ga oss et intenst innblikk i hva som kan ha skjedd da passasjerer skal ha overmannet kaprere i flyet som styrtet i Pennsylvania 11. september 2001.
LES OGSÅ: Topp 5 Oliver Stone!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Peker på samfunnsforhold
Columbine-massakren i 1999 har også blitt kinoføde, først i Michael Moores sterke Bowling For Columbine, deretter i Gus Van Sants Elephant. Førstnevnte vant Gullpalmen i Cannes i 2001, sistnevnte gjorde det samme i 2003.
Mens Moore peker på samfunnsforhold som kunne være medvirkende årsaker til massakren, forsøker Van Sant å skildre den uutholdelige hverdagsligheten ved amerikansk ungdomsliv.
Filmen argumenterer for at det er nettopp denne uutholdeligheten som har fått to ungdommer til å gi blaffen i absolutt alt, til og med i sine egne og medelevers liv. Skolen er fiksjonell, men er åpenbart basert på Columbine.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av På sporet av Michael Moore!
Skapt for diskusjon
Den kanadiske filmen Polytechnique skildrer massakren i skolebygningen École Polytechnique i Montreal der en ung mann drepte 14 kvinnelige studenter i 1989, med kamp mot feminisme som påstått motiv.
Jeg skrev i anmeldelsen min: ”Filmen gir oss mange spørsmål, men få svar – akkurat som i virkeligheten.
Den er som skapt for en rolig diskusjon på kafé etterpå, for her finnes det mange måter å tolke historien på.”
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Polytechnique!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Kan øke vår forståelse
Så hva kan en eventuell film om massakren på Utøya og bombingen i Oslo bidra med? Den kan kaste lys over skjebnene. Øke forståelsen for hvilke enorme tragedier som utspilte seg denne dagen.
Kanskje kan en visualisering av hendelsesforløpet hjelpe oss til å bearbeide det nasjonale traumet vi er påført. Kanskje kan et portrett av gjerningsmannen bidra til at lignende personlighetsforstyrrelser kan gjenkjennes og bekjempes.
Kanskje kan en film eller dokumentar diskutere de mørke strømningene i samfunnet som muliggjorde massakren.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Byen mellom liv og død!
Ikke umulig å filmatisere
En film om massakren på Utøya vil utvilsomt bli meget sterk kost, og svært kontroversiell, men ikke umulig å filmatisere. Den kinesiske filmen Byen mellom liv og død skildrer massakren på flere hundre tusen.
Man behøver heller ikke gå spesielt grafisk til verks for å skildre en massakre, noe Polytechnique er et utmerket eksempel på. Det finnes andre måter å formidle brutalitetene på, som likevel får budskapet frem.
Store og vonde sår
Men kanskje kommer filmen om Utøya aldri. Kanskje er sårene alt for store og vonde til at den noen gang kan lages.
Spør du meg i dag, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ikke ønsker å se en Utøya-film. Spør meg igjen om 10 år.