Professor Layton-spillene er i bunn og grunn en merkverdig blanding av japanske tegneserier og britisk høykultur.
Spillserien følger den karikerte privatetterforskeren Professor Layton og hans undersøkelser i forbindelse med en rekke overnaturlige hendelser i en viktoriansk by (som ligner mistenkelig på London).
Hvorfor en merkverdig blanding spør du? Fordi japanere har et helt spesielt syn på Europa og europeisk historie – derfor blir spillene også til tider ufrivillig morsomme.
Interessant nok ble spillet sluppet på det japanske markedet allerede i 2009, men etter hvert som vesten har fått øynene opp for dette merkverdige og magiske spilluniverset har spillene også kommet ut på det internasjonale markedet. Professor Layton and the Spectre’s Call er starten på en ny trilogi, som forteller mer om hendelsene før den opprinnelige serien med spill. Som hvordan professoren møtte sin assistent Luke Triton.
ANMELDELSE: Mario Kart 7 – familievennlig racing på Nintendo 3DS
Det er historien som driver meg fremover, og jeg føler at det er et skikkelig mysterium jeg får være med på. En mystistisk skapning dukker nemlig opp om natten, samtidig som fløytemusikk flyter igjennom byens gater.
Gammel oppskrift
Har du spilt de tidligere spillene i serien, vet du nøyaktig hva du får servert. Ja, historien er ny – men spillets hovedfokus er de mange oppgavene du må løse på din vei.
De tar, som i de andre spillene, form som matteoppgaver, gåter og spørsmål – alle krever at du bruker både kreativitet og kløkt.
Noen ganger blir det likevel for mye av det samme, og når du løser den samme typen puslespill for ørtende gang blir det dessverre irriterende.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Den ordrette oversettelsen av ‘puzzle games’ blir på norsk: puslespillspill. Det fungerer dårlig. Et ord som fungerer godt er derimot ‘fiklespill’ – og Professor Layton and the Spectre’s Call er et utmerket eksempel på dette.
(takk til blant annet ‘Spillmatic‘ og Thomas Heger for ordet)
Svakest i serien
I de amerikanske og japanske utgavene av spillet følger det også med et rollespill ved navn London Life. For å unngå forsinkelser (ifølge spillstudioet selv) droppet de dette fra den europeiske utgaven av spillet. Det er veldig synd, ettersom akkurat denne ekstrabiten stod for en ny retning i spillseriens historie.
DEBATT: Hva betyr et terningkast? Se Filmpolitiets retninglinjer her
Det at dette spillet opprinnelig kom ut i 2009, gjør at det også føles gammelt. Grafikken og animasjonene er ikke særlig myke, og har behov for en god oppussing. Jeg håper neste spill i serien kommer raskere til våre breddegrader.
Professor Layton and the Spectre’s Call kan være litt i tregeste laget for nye spillere, og vil for tilhengere av spillserien være det klart svakeste spillet i serien.
Har du spilt dette spillet, eller noen av de andre i Professor Layton-serien? Hvilket spill er i såfall din favoritt? Legg inn din mening i kommentarfeltet under.
