Min SoulCalibur-karriere begynte på starten av 2000-tallet på Dreamcast-en til en kompis av meg. SoulCalibur er en klassiker som står som et av de beste spillene i slåssespillsjangeren gjennom tidene.
De andre spillene i serien har også blitt relativt bra mottatt, og med Soulcalibur V får Soul-serien enda et godt bidrag.
Dette er et gjennomført slåssespill som ikke byr på de store utfordringene når du spiller mot datamaskinen, men som er en vinner på nett.
Anmeldelse: Star Wars: The Old Republic – Lykkes der andre feiler, men feiler der andre lykkes.
Lite utfordrende
SoulCalibur V er som de andre spillene i serien et våpenbasert slåssespill med tøffe komboer og stilig action.
Nytt for spillet er måleren ved siden av helseindikatoren, som lades opp når du slåss. Når måleren fylles opp kan du utføre «Brave Edge» og «Critical Edge». Dette er kraftige angrep som tar en god jafs av motstanderens helse.
SoulCalibur V har en rekke forskjellige modi å prøve seg på. Og spillet er veldig bra, mer om det senere, men først må jeg få ut litt frustrasjon over det som irriterer meg med spillet.
I den tradisjonelle arkademodusen skal du bryne deg på seks forskjellige motstandere og kjempe deg til topps gjennom seks nivåer.
Jeg er ingen kampmester i SoulCalibur, men jeg synes likevel arkademodusen var altfor enkel. Jeg gikk lett gjennom alle nivåene, det var først på det siste stadiet mot Nightmare at jeg ble slått og måtte prøve igjen.
Figurene i spillet har hver sin stil med unike angrep og komboer. Dessverre så trenger du ikke få til komboene for å overleve. Vill trykking fungerer også helt fint. Selv de vanskeligste motstanderne klarer du å hamle opp med, så lenge du tar dem ut før de utfører «Critical Edge».
Når det er så enkelt på normal vanskelighetsgrad, kan det hende at «hard» også blir for lett for drevne SoulCalibur-spillere.
Tilsvarende vanskelighetsgrad finner vi når du spiller mot datamaskinen i «VS Battle» også, og kampene i historiemodusen i spillet er heller ikke noe mer utfordrende.
Se traileren for SoulCalibur V her. (Anmeldelsen fortsetter under videoen).
Dårlige stemmer og kjedelig historie
Historiemodusen er det dårligste elementet i SoulCalibur V. Handlingen i SoulCalibur-serien er i utgangspunktet en spennende saga med mange interessante figurer. Det redder likevel ikke historiemodusen i dette spillet.
Handlingen i SoulCalibur V finner sted 17 år etter hendelsene i SoulCalibur IV, i Europa på 1600-tallet, der krigere fortsetter jakten på de legendariske Soul-sverdene.
Vi følger Patroklos, sønnen til Sophitia Alexandra fra de tidligere spillene, på hans leting etter sin bortførte søster. Etter hvert begynner han å nøste opp i sammenhengen mellom de magiske sverdene og familien hans sin skjebne.
Så har det vel aldri vært meningen at historiemodusen i et slåssespill skal bære spillopplevelsen heller.
Elendig stemmeskuespill, irriterende og lite troverdige figurer gjorde at jeg ikke brydde meg stort om handlingen.
Anmeldelse: Marvel vs. Capsom 3
Når du på toppen av det hele ikke får noen utfordringer, blir spillopplevelsen veldig kjedelig. Jeg sukket dypt flere ganger for meg selv, i håp om at historien snart skulle være ferdig.
Når det er sagt så har det vel aldri vært meningen at historiemodusen i et slåssespill skal bære spillopplevelsen heller.
De gamle er fortsatt best
Figurene har alle sine forskjellige kampstiler og denne gangen møter vi gamle kjente, i tillegg til syv nye figurer i spillet.
Tradisjonen tro låner SoulCalibur V en spillfigur fra et annet spill. Nå er det Ezio Auditore da Firenze fra Assassin’s Creed-serien som skal prøve seg som slåsskjempe. Det er imidlertid ikke Ezio og de nye figurene jeg lar meg rive med av. Flere av disse virker på meg litt kjedelige og uten særlig mye nytt å komme med.
Det er de gamle traverne som overbeviser igjen, Nightmare, Yoshimitsu, Tira og Edge Master, for å nevne noen.
Anmeldelse: Assassin’s Creed: Revelations – En vemodig, men nødvendig slutt.
Det er fortsatt mulig å lage dine egne spillbare figurer, med ulike våpen og kampstiler. Dette er et element jeg liker svært godt. Når du har laget din egen figur får du et ekstra godt forhold til den.
Det blir ekstra gøy å spille og ikke minst vise frem figuren din når du spiller mot andre spillere over nett.
En rå spillopplevelse
I et slåssespill er det duellen mellom deg og vennene dine, eller andre reelle motstandere, som er ryggraden i spillet. Slik er det også i SoulCalibur V. For der datamaskinen feiler fordi den er for enkel, gir andre spillere deg en virkelig utfordring.
Og det er dette som er kjernen i SoulCalibur V. Med spilling over nett er alt tilrettelagt for at du skal få en rå spillopplevelse.
Det er tre forskjellige modi for spilling over nett. Med «Ranked match» kan du raskt spille en kamp mot en annen spiller og bli rangert etter hvor mange kamper du vinner.
Alle modiene på nett fungerer godt og hever spillopplevelsen i SoulCalibur V. Det er dette slåssespill handler om!
Du kan også søke etter motstandere ut ifra hvilket nivå spilleren er rangert på. Med dette kan du spille en rask kamp mot en motstander som er på samme ferdighetsnivå som deg selv, eller bli knust av en som har mye mer peiling enn deg, hvis du ønsker det.
Du har også «Global Colosseo», som er en slags lobby med mange spillere, der du kan entre turneringer eller utfordre andre spillere til kamp.
Modusen jeg likte best var imidlertid «Player Match». Dette er et slags chatrom der opp til seks spillere møtes og kjemper mot hverandre. Du kan opprette ditt eget rom og invitere venner, eller gå inn i et tilfeldig rom og spille mot folk fra rundt omkring i verden.
Minuset er at det blir en del ventetid mens de andre spillerne kjemper mot hverandre. Da kan du imidlertid se på kamper mellom de andre spillerne eller chatte med de som er i rommet.
Jeg skal ikke påstå at «tastaturet» på PS3 og Xbox 360 er velegnet for hurtig chat, men det fungerer likevel som et artig tillegg for å få ventetiden til å gå fortere.
Alle modiene på nett fungerer godt og hever spillopplevelsen i SoulCalibur V. Det er dette slåssespill handler om!
Jeg ble for eksempel knust av en spiller som hadde skikkelig peiling på figuren Nightmare sine komboer, mens jeg satt et par andre på plass selv også.
Tilfredsstillelsen av å få inn en Knock Out når du faktisk ble banka en del selv underveis, er mye større enn når du gruser datamaskinen lett som en plett.
Anmeldelse: Hell on Wheels – En mesterlig oppvisning.
Hva synes du om SoulCalibur-serien? Si din mening i kommentarfeltet!
