Assassin’s Creed-serien har klart å fenge mange med sin stramme akrobatikk, cinematiske kamp og konspiratoriske fortelling om hemmelige organisasjoner og skjulte agendaer.

I Revelations følger vi Ezio Auditore da Firenze gjennom sitt tredje og siste eventyr som mestersnikmorder og leder Assassins-ordenen.

Fortid og nåtid møtes, løse tråder nøstes opp i, og en epoke kommer til en vemodig, men nødvendig slutt.

ANMELDELSE: Assassin’s Creed: Brotherhood – Sykt spennende historie, middels spill

Personlig fortelling i høysetet

I Assassin’s Creed-spillene gjenopplever Desmond Miles sine forfedres eskapader gjennom en Matrix-lignende datasimulasjon kjent som ‘The Animus’. Den overdrevne minnesurfinga har ført til en sammensmelting av personligheter, og Desmond sitter fast i et digitalt tomrom.

Løsningen på problemet er selvfølgelig enda mer minnesnoking.

Man spiller i all hovedsak som Ezio i den tyrkiske byen Konstantinopel, hvor man jakter etter Altairs siste store hemmelighet på begynnelsen av 1500-tallet.

Hvert trinn Ezio tar gir oss et blikk tilbake i tid gjennom nivåer hvor vi får spille som snikmorderen Altair fra det første spillet. Disse varer ikke noe særlig lenge, men byr på mye vital informasjon.

Man blir også involvert i en pågående maktkonflikt mellom ottomanere og bysantinere, men i likhet med byen man befinner seg i, er de politiske intrigene blodfattige og lite engasjerende. Dette skyldes både mangel på gode rollefigurer, og også spillets dårlige evne til å integrere spilleren i det nye samfunnet.

LES: Zelda-spillene Nintendo ikke vil du skal vite om

Hvorfor man i det hele tatt orker å blande seg inn i konflikten er ofte et mysterium, og koblingene mellom de ulike delene av fortellingen er relativt vage.

Kvalitetstiden ligger i all hovedsak Ezios personlige jakt på en verdig avslutning, og forholdet han underveis utvikler til en bestemt person.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

De lineære og forhåndsprogrammerte delene av fortellingen er klart best i Revelations. (Foto: Ubisoft)
De lineære og forhåndsprogrammerte delene av fortellingen er klart best i Revelations. (Foto: Ubisoft)
Få nyheter

Revelations introduserer få nye triks, så opplevelsen er teknisk den samme som i tidligere spill.

Du kan klatre på det meste, og fiendene trekker fremdeles kølapper for å bli avvæpnet og drept i kjent 60-talls Batman-stil.

Snikmorderrekrutteringen fra Brotherhood er brakt med videre, og utvidet gjennom et begrenset ‘Tower Defense‘-minispill, og et tafatt strategisk metaspill som lar deg påvirke maktbalansen i middelhavsregionen.

ANMELDELSE: The Elder Scrolls V: Skyrim – Den virkelige verdenen er oppskrytt

Spillets store gimmick er derimot bombene. Med disse kan du drepe, svekke eller avlede fiender, og du får selv bestemme hva de skal inneholde. Ved å kombinere ulike typer hylser, krutt og innhold kan du eksperimentere deg frem til eksplosiver som passer til din personlige spillestil. Dette kan være alt fra en enkel spikergranat til en klistergranat full av blod som skremmer og skaper kaos.

Dette er morsomt og kult, men på ingen måte noe som forandrer det helhetlige inntrykket.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet).

Spikerbombe eller konfettioverraskelse? Det er opp til deg å bestemme. (Foto: Ubisoft)
Spikerbombe eller konfettioverraskelse? Det er opp til deg å bestemme. (Foto: Ubisoft)
Tyrkisk fornøyelsepark

For spillere som virkelig har lyst å leve seg inn i snikmorderrollen finnes det nok av utfordringer. De fleste hovedoppdrag har et alternativt mål som kan fullføres for å oppnå fullstendig synkonrisering. Disse krever som oftest at du utfører oppdraget uten å bli oppdaget, under tidspress eller ved å drepe dine offer på en bestemt måte.

LES: Dette er de beste partyspillene!

Andre utfordringer gir deg bonuser for å oppfylle bestemte kampkriterier. Dette kan handle om å bruke bomber på et bestemt vis, eller å tilkalle dine lærlinger i definerte situasjoner.

Den mest spennende belønningen er som vanlig i form av minnedata man finner spredt utover Konstantinopel.

Det finnes totalt hundre biter å samle, og belønningen kommer i form av flere drømmesekvenser som gir oss innsikt i Desmons personlige bakgrunn. Overraskende nok var denne sideaktiviteter noe av det jeg satte mest pris på i hele spillet.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet).

Etzio blir bare mer og mer leken for hvert år som går. Her leker han seg med sin nye krokdings(Foto: Ubisoft)
Ezio blir bare mer og mer leken for hvert år som går. Her leker han seg med sin nye krokdings (Foto: Ubisoft)Ubisoft)
Spy vs Spy

Flerspillermodusen ble først introdusert i Brotherhood, og ut fra mine erfaringer så langt har ingen dramatiske forandringer blitt gjennomført.

De fleste moduser som har blitt oppfunnet siden Jesu fødsel er med, men kampsystemet er ellers likt over hele fjøla.

Man sniker seg rundt blant den datastyrte befolkningen og prøver å identifisere og myrde andre spillere før de gjør det samme med deg. Ett trykk er nok til å ta et liv, og hvis man gjør dette på subtile eller kreative vis blir man belønnet med bonuspoeng.

I kjent Modern Warfare-stil hever poengene ditt erfaringsnivå og gir deg flere spesialevner å velge mellom.

ANMELDELSE: Call of Duty: Modern Warfare 3 – Husmorporno for actionjunkier

Flerspillerdelen er intens og morsom, men blir ganske fort ensformig. Rundene varer alt for kort til at man virkelig blir motivert til å leve seg helt inn i snikmordermentaliteten, og de gangene jeg satset på å drepe uten å bli drept, kom jeg alltid verst ut av det, til tross for overlegen drap/døds-ratio.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet).

Var det du som bestilte et spyd i ryggen? (Arcanite Reaper hooooo!) (Foto: Ubisoft)
Var det du som bestilte et spyd i ryggen? (Arcanite Reaper hooooo!) (Foto: Ubisoft)
Høye topper, lave bunner

De sterkeste delene i Assassin’s Creed: Revelations er de lineære segmentene som forholder seg til hovedfortellingen. Byen man befinner seg i, og menneskene som bor i den, er sjeleløse og gjør lite ut av seg. Nyheter er det ekstremt lite av og fortellingen sliter til tider med tempo og overganger.

Det føles rett og slett ut som man ser på den nedkuttede og dårligere versjonen av en film som to år senere kommer med en ‘director’s cut’, som løfter verket til et helt nytt nivå.

Det er rett og slett noe som mangler. Fortellingen er god når den skinner, men veldig uinteressant når den ikke gjør det. Spillbarheten er akkurat den samme som før, og byen er kanskje den kjedeligste til nå.

Topp 5: Filmer du ikke ser sammen med foreldrene dine

For blodfans er det selvfølgelig mer enn nok av underholdning i form av nye utfordringer, kampteknikker og multiplayermoduser. Men ikke forvent noe særlig mye nytt eller overraskende.

Hva synes du om Assassin’s Creed: Revelations? Del din mening i kommentarfeltet under.

Om SPILLET


Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.