Magiske mennesker i fantastiske universer. Fabelaktige liv og skjebner. Kjærlighet varmere enn solen. Bånd mellom venner sterkere enn stål.
Final Fantasy-serien har gang på gang tatt deg med inn i en eventyrverden, den ene mer utrolig enn den andre.
Med Final Fantasy XIII-2 (FF13-2) lar jeg meg nok en gang forføre inn i en fargerik verden, som får norsk vinterlandskap til å blekne.
Kompleks historie
Før jeg går videre, må jeg (i etterpåklokskapens ånd) innrømme at jeg var vel entusiastisk over Final Fantasy XIII (FF13). I dag ville jeg nok gitt terningkast 4. Hvorfor det? Fordi FF13-2 gjør det meste bedre enn sin forgjenger.
ANMELDELSE: Final Fantasy XIII – storslagent!
Det er en intrikat fortelling å sette seg inn i om du ikke har spilt det forrige spillet. Du må ta inn over deg et stort rollegalleri, og en omfattende mytologi.
Du er Serah, lillesøsteren til protagonisten Lightning i forrige spill. Storesøster ofret seg selv for å redde verdenen, hun ble teleportert til Valhalla i en mystisk dimensjon. Alle tror hun er død, men ikke Serah.
Tre år senere dukker en gutt opp. Han heter Noel Kreiss, og hevder at han har møtt Lightning – hun er i live. Serah blir med Noel på et eventyr gjennom tid og rom for å finne ut hva som skjedde med storesøsteren. På veien oppdager hun at verdenen hun bor i er noe helt annet enn hun først trodde.
Resten av det omfattende universet som omgir fortellingen er ikke nødvendig å ta for seg i en anmeldelse, for som spiller får du hele tiden små drypp som gir deg viktig informasjon fra historien.
Utrolig vakker grafikk
Spill utvikler seg raskt, derfor føles denne setningen som en klisjé: «Grafikken er den beste jeg har sett». Denne gangen kan jeg legge til: «Kanskje for bra?».
FF13-2 sliter med lav bildefrekvens, både på Playstation 3 og Xbox 360. Det er ikke bare i visuelt imponerende, scener at spillet plutselig kan begynne å hakke – det er også i helt rolige sekvenser. Det er ikke snakk om kraftig hakking, men likevel så mye at du legger merke til det.
Det er et vakkert spill. Alt fra figurene, og klærne de har på seg, til de mangfoldige omgivelsene du møter på din vei. Teksturene er detaljerte, og jeg tok til stadighet en liten piruett for å nyte den digitale naturen.
LES: – 2012 blir et veldig viktig år for Funcom
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Grafikken er ikke det som definerer spillopplevelsen, det er fortellingen og figurene du møter på din vei. Mange av figurene i spillet er kjenninger fra oppfølgeren. Derfor er det ikke overraskende at de fortsatt er overfladiske figurer, med overspilte følelsesliv.
Stemmeskuespillerne er overdriver, slik at dialogen skal passe til det særegne japanske spilluttrykket.
Forholdet mellom Serah og Snow gir meg fortsatt feil assosiasjoner, Serah ser ut som en 12 år gammel jente – ikke en som planlegger giftermål med sin megamuskuløse kjæreste (før han forsvant for å finne Lightning i Valhalla vel å merke).
Klassisk kampsystem
I løpet av spillseriens 25 år lange historie, er det noen ting som ikke har endret seg stort. Menyene gir deg tilgang til et vell av informasjon, og du har store muligheter til å tilpasse figurene på laget ditt. Du kan også ta kontroll over hvilken som helst av dine kompanjonger i kamp, noe som gir stor variasjon på slagmarken.
Kampsystemet er en viktig del av Final Fantasy–spillene, og bygger fortsatt på de samme grunnprinsippene som det første spillet gjode i 1987. I FF13-2 er det helt likt forrige spill.
Kampene utføres i en egen taktisk modus, hvor du kan planlegge og utføre forskjellige kombinasjonsangrep. Forskjellige lagformasjoner gir deg mulighet til å skreddersky planen for å være mest mulig effektiv i strid. Gjør du en ekstra god kamp, får du bonuspoeng.
ANMELDELSE: Catherine – uvanlig spill om samliv
Selv med mange valgalternativer, flyter kampene sømløst. Belønningen er stor når du mestrer de mange mulighetene du har, premien er blant annet ekstraordinære magiske angrep.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Den stadige vekslingen mellom spillverdenen og kamper kan bli irriterende om du reiser gjennom spillområdet med svake fiender. Heldigvis er det mulig å unngå dette ved å ri på spillhistoriens feteste transportmiddel: chocobo!
Solid fortalt
Mine kritiske punkter dominerer ikke spillopplevelsen, av den enkle grunn at fortellingen står i fokus helt fra starten.
Final Fantasy XIII-2 gir meg følelsen av å oppleve et eventyr, hvor alt er mulig. Denne opplevelsen er også grunnen til at jeg ikke lar meg irritere av figurene du møter på din vei.
FF13 var dominert av lange korridorsekvenser, altså spillområder der du bare skal komme deg fra en ende til en annen – uten mulighet til å utforske i særlig grad. Det fikk mange vestlige spillere til å rynke på nesa, siden vestlig spilltradisjon dyrker valgfrihet og åpne spill.
ANMELDELSE: Star Wars: Episode 1 – Den skjulte trussel 3D
Dette har Square Enix tatt til seg, og i FF13-2 får jeg ikke følelsen av å være fanget i spillet. Det oppleves som åpent, selv om det ikke alltid er et helt åpent kart du løper på. Dette er faktisk en helt annen følelse enn den jeg hadde i forrige spill.
Akkurat dette gjør også at FF13-2 er spillet som kan klare å gjøre det forgjengeren ikke klarte; å gjenopplive den legendariske spillserien.
Final Fantasy XIII-2 er et bedre spill enn sin forgjenger. Eventyrfølelsen er fantastisk, det er magisk og det er utrolig. Flørten med norrøn mytologi setter spillet i en interessant kontrast til vår egen popkulturelle virkelighet. Den fremstår som eksepsjonelt grå og kjedelig i møtet med det japanske overflødighetshornet dette spillet er.
