Akkurat som The Artist, feirer Hugo filmens pionerer. Men, mens The Artist gjorde det i stum sort/hvitt, har Martin Scorsese kjørt teknikken fullt ut med fargesprakende bredformat og 3D-bilder.
Det ser virkelig fantasisk ut, der et idyllisert Paris anno 1925 springer ut fra kinolerretet. Jeg skulle bare ønske at historien var like sprudlende.
Den er søt, og byr på flere festligheter, men er også en tanke kjedelig. Scorsese forsøker å nå tårekanalene mine, men når aldri helt inn.
LES OGSÅ: Sir Ben Kingsley: – Scorsese ER cinema!
Glemt fortid
Hugo (Asa Butterfield) er en foreldreløs gutt som bor i en glemt del av en jernbanestasjon i Paris, der han holder alle urverk ved like.
På den samme stasjonen har George Méliès (Ben Kingsley) sin lille leketøysbutikk. Deres verdener kolliderer når Hugo forsøker å reparere en robot som faren en gang fant i kjelleren på et museum.
Det viser seg at roboten er laget av Georges, som har en glemt fortid som filmskaper.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Kompani Orheim!
I overkant trygg
Det er ingen tvil om at filmen holder en høy teknisk kvalitet, og at Scorseses evne som historieforteller fremdeles er i god behold.
Alle gjør sitt beste for å få eventyret levende. Skuespillerne, både de små og store, er fine i ikke altfor kompliserte roller.
Det som irriterer meg litt, er at historien av og til er direkte kjedelig, uten noen rivende utvikling eller uventede vendinger.
Historien er kanskje i overkant trygg, og jeg har en mistanke om at den beveger seg litt for sakte for de yngste kinogjengerne.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ekstra dimensjon
Filmens beste deler er en ren historieleksjon om filmens fødsel.
Vi får se flere klassiske filmklipp fra de tidligste filmskaperne som brødrene Lumiere og Méliès selv.
Noen av klippene er til og med konvertert til 3D, som noen sikkert vil synes er helligbrøde, men det gir en helt spesiell effekt, og en bokstavelig talt ekstra dimensjon til de gamle bildene.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av The Devil Inside!
Kan leke med 3D
Hugo er en helt fin familiefilm, med enkelte store kvaliteter på billedsiden.
Men i Martin Scorseses lange rekke av filmer, er dette en av de mindre markante.
Han viser at også han kan leke med 3D, men han er vant til å fortelle sterkere historier enn dette.
