Dette er filmen jeg var redd for å se. Alien fra 1979 er en film jeg har svært kjær. Når regissør Ridley Scott nå vender tilbake til universet han skapte, kan han nå gamle høyder? Ja og nei.
På sitt beste er Prometheus spennende science fiction med en mesterlig visuell fortellerstil. Den sliter litt med smertefulle snarveier på manusfronten, og en altfor stor hang til å vise slektskapet til originalen.
Men Prometheus er absolutt godkjent, full som den er av smarte ideer, skrudde visjoner, åpenbare ambisjoner og store effekter!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Alien Anthology!
Vår opprinnelse
Historien starter mot slutten av dette århundret, noen tiår før handlingen i Alien.
Arkeologen Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) finner spor fra gamle sivilisasjoner som peker mot et bestemt punkt langt ut i verdensrommet.
Hun mener at svaret på menneskehetens opprinnelse kan finnes der, og blir med på en romekspedisjon finansiert av det store selskapet Weyland Corporation.
Men det de finner, er ikke helt hva de forventer. Og noen på skipet Prometheus har sin egen agenda.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fra idealist til kriger
Rollelista toppes av Noomi Rapace, som er filmens hjerte og sjel. Hun er åpenbart Ridley Scotts nye Ripley, og innehar mange av de samme kvalitetene og egenskapene. Hun starter som en idealist og utvikler seg til å bli en kriger.
Rapace gjør en sterk rolle, og støttes av blant andre Charlize Theron som skipets øverste leder og Idris Elba som kapteinen. Den mest besnærende skikkelsen er likevel Michael Fassbender som androiden David.
I den første Alien var androidens identitet en overraskelse, mens her signaliseres den fra første stund. Davids programmerte toleranse overfor mennesker gir noen bisarre utslag som gjør ham svært interessant.
LES OGSÅ: Noomi Rapace: – Det var hardt fysisk og psykisk!
Trekker forhastede konklusjoner
Litt pirk må man ha med når selveste Ridley Scott lager science fiction igjen. Min største innvending mot filmen gjelder manuset. Det er ikke alltid historien henger på greip.
Som når forskerne lander på en enorm planet og trekker sine konklusjoner etter en liten time på bakken. Det er som å konkludere hele jordkloden etter en svipptur innom Hattfjelldal.
Et annet irritasjonsmoment er at Scott hele tiden skal smette inn Alien-detaljer i både bilde og dialog som helt sikkert er ment til å få fansen til å nikke gjenkjennende, men det tar meg ut av historien.
Hvorfor skal figurer i Prometheus oppføre seg likt, ha samme dialog og møte svært like problemstillinger som figurer i Alien? Scott lurer til og med inn en liten referanse til Blade Runner.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kan spinnes videre
Prometheus er likevel mer gleder enn sorger. Den fryder et sci-fi-hjerte med herlige sekvenser med et fantastisk romskip, en farlig planet og et mysterium som kan spinnes videre.
Jeg hadde kanskje forventet en enda mer virtuos, intelligent og majestetisk film. Det ligger et potensial i historien som ikke utnyttes fullt ut.
Prometheus er altså ingen Alien, men er likevel stilig science-fiction!
