I år er det 30 år siden det mange anser som den beste kinosommeren gjennom tidene. Klassikere som Blade Runner, Conan the Barbarian, Poltergeist, Star Trek II: The Wrath of Khan, E.T., The Thing og TRON er bare noen av flere gode filmer som satte sitt preg på sommeren i 1982.
I anledning 30-årsjubileet hedrer vi disse filmene som har betydd mye i filmhistorien. Gjennom sommeren vil du kunne lese Filmpolitiets hyllest til de gamle klassikerne.
Blade Runner
– I’ve seen things you people wouldn’t believe!
Dette sitatet fra androiden Roy Batty (Rutger Hauer) oppsummerer mine tanker etter at jeg så Blade Runner for første gang.
Nå er det 30 år siden denne legendariske sci-fi-filmen hadde USA-premiere, 25. juni 1982. I Norge ble den imidlertid vist først i januar 1983.
Mitt første møte
Jeg var uansett for ung. Mitt første møte med Ridley Scotts dystre fremtidsvisjoner skjedde på Rockefeller Rock Cinema i 1990. Filmen ble vist fra laserdisk via en RBG-projektor, og selv om billedkvaliteten ikke var den beste, gjorde filmen et mektig inntrykk.
Det var en malerisk visjon av en lite tiltrekkende fremtid, men som likevel hadde en besnærende visuell stil. Jeg så flygende biler sveve over et dystopisk bylandskap, med enorme skyskrapere og flammende tårn badet i et brunrødt lys reflektert fra en smogfull himmel.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Fascinerende og futuristisk
Jeg ble transportert inn i en versjon av verden jeg aldri hadde sett før. Ridley Scotts visjon og Lawrence G. Paulls fantastiske produksjonsdesign ble glimrende fotografert av Jordan Cronenweth, mens effektmesteren Douglas Trumbull gjorde sitt aller beste lenge før datagrafikken tok over.
En av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike filmene
Sammen skapte de et fascinerende og futuristisk Los Angeles, som er overbefolket, overbesøplet og gjennomindustrialisert. Alle velstående har flyttet ut av byen, kanskje ut av verden, og bare de syke, fattige og ubemidlede er igjen. Filmen skildrer et multikulturelt skakk-kjørt bybilde som du faktisk vil finne enkelte steder i verden i dag.
Scott filmer denne neonopplyste verdenen, med konstant regnvær og nattemørke, i trollbindende cinemascope. Vakrere styggedom har du aldri sett!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Blade Runner – The Final Cut!
Formidler filmens sjel
Soundtracket er også en nøkkel til filmens appell. Alle bilder bader i en stemningsfull og atmosfærisk synthsymfoni, signert den greske instrumentalisten Vangelis.
Det offisielle soundtracket ble utgitt først i 1994, og er et perfekt eksempel på hvordan man kan formidle en films sjel på en CD. Flere av musikkstykkene har biter av dialog fra filmen, mens andre komposisjoner er inspirert av filmen, men ikke nødvendigvis med i den.
Vangelis ga ut en 3-CD-utgivelse i 2007, der disk 2 inneholdt enda flere spor fra filmmusikken, mens den tredje disken inneholdt ny musikk inspirert av Blade Runner.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Må finne ulovlige androider
Historien, basert på forfatteren Philip K. Dicks roman Do Androids Dream of Electric Sheep, stiller interessante og filosofiske spørsmål som gir grobunn for refleksjon og ettertanke.
Harrison Ford spiller blade runneren Deckard, en slags politimann i Los Angeles i år 2019. Han får i oppdrag å finne en gruppe replikanter, androider som ulovlig har tatt seg ned til jorden fra arbeidskolonier i verdensrommet.
Søket tar ham til selskapet som har skapt dem, Tyrell Corporation, der han møter vakre Rachael (Sean Young). Hun blir nøkkelen til Deckards revurdering av hva en replikant kan forvente å ha av menneskelighet – og hva det egentlig vil si å være et menneske.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Prometheus!
Måtte gi tapt for E.T.
Blade Runner ble ingen stor suksess sommeren 1982. Den hadde skarp konkurranse fra andre storfilmer, blant annet et mer familievennlig science fiction-eventyr, Steven Spielbergs E.T. – The Extra Terrestrial, som toppet den amerikanske kinolista det året.
Blade Runner havnet faktisk nede på 27. plass, blant annet slått av glemte filmer som Victor/Victoria, Young Doctors In Love, Best Friends og The Toy.
Men ettertiden har tatt godt vare på Blade Runner. Den har opparbeidet seg en trofast fanskare, og anses nå som en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike filmene i sin sjanger.
Regissør Ridley Scott har også gjort sitt for å holde filmen varm. I 1991 utga Warner Bros en ”director’s cut”, som utelot fortellerstemmen som Harrison Ford motvillig leste inn i 1982, og fjernet deler av slutten. I 2007 kom enda en versjon, denne gangen kalt The Final Cut, med ytterligere justeringer.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Scott lager oppfølger
Ridley Scott skal nå lage en oppfølger til Blade Runner. Det er ukjent hva slags historie dette skal bli, men da jeg møtte Scott i London i forbindelse med lanseringen av Prometheus, lettet han bittelitt på sløret.
– Vi har en idé…MER enn en idé, vi har et godt mål. Blade Runner må ikke dø. Alconn kjøpte rettighetene, og kom til meg og sa ”Hva vil du gjøre? Vil du lage en prequel, sequel eller lage en helt ny film med samme tittel?” Vi har en idé som kan bli løst kalt en oppfølger, sier Ridley Scott.
SE HELE INTERVJUET MED RIDLEY SCOTT HER!
Her bruker han ordet ”sequel”, som altså betyr at filmen tar opp tråden etter hendelsene i den første filmen.
Scott har sagt til andre medier at det ville vært gøy å ha med Harrison Ford, men ingen vet om det i så fall er i en hovedrolle, birolle eller som en ren kameo.
Han har også uttalt at protagonisten vil være en kvinne. Innspillingen kan tidligst starte i 2013, med kinorelease året etter.
Gjorde meg huka på film
Til så lenge nøyer jeg meg med å feire Blade Runners 30-års jubileum.
Dette var en av filmene som for alvor gjorde meg huka på film, og har vært en konstant kilde til undring og beundring. For meg står den frem som et av filmhistoriens absolutt største mesterverk.
Noen roper høyt om Citizen Kane. Jeg roper høyt om Blade Runner!