Norges spektakulære natur utnyttes på forbilledlig vis i regissør Roar Uthaugs villmarksactionfilm Flukt. Fjellheimen er et flott bakteppe for den noe knappe handlingen, som fortelles i løpet av 75 korte minutter.
Jeg hadde ønsket et sterkere fokus på figurene i filmen, spesielt den unge heltinnen Signe. Hennes forvandling fra uskyldig ungjente til drapsmaskin skjer i overkant kjapt.
Men filmen underholder godt, og har en iskald Ingrid Bolsø Berdal i en tøff skurkerolle.
LES OGSÅ: Slik lages en norsk actionfilm!
Tatt til fange
Midt på 1300-tallet blir unge Signe (Isabel Christine Andreasen) tatt til fange av røvere i fjellet. Bandelederen Dagmar (Ingrid Bolsø Berdal) har spesielle planer for henne.
Men hun blir satt fri av Frigg (Milla Olin), som Dagmar anser som sin datter.
De to jentene legger ut på flukt over fjell og daler med farlige menn (Tobias Santelmann, Bjørn Moan, Kristian Espedal, Richard Skog, Martin Slaatto) og ei hevnlysten kvinne i hælene.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Fritt vilt II!
Kjøtt på beinet
Historien er omtrent så enkel som den kan bli. Flykt eller dø. Signe har bare ett alternativ, men hvordan hun samler motet til å utføre de nødvendige handlingene, blir ikke godt nok skildret.
Samtidig foregår det interessante ting under overflaten, som årsakene til Dagmars morsfølelse, og hvorfor Frigg bestemmer seg for å flykte.
Jeg føler likevel at det blir knapt med dialog til å forklare og utdype figurene. Jeg blir aldri kjent med dem.
Kanskje er dette droppet i Thomas Moldestads manus til fordel for å holde farten oppe i handlingen, men jeg savner mer kjøtt på beinet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Den saftigste rollen
Men det er ikke dermed sagt at skuespillerne er dårlige. Isabel Christine Andreasen gjør en fin figur med det hun har å jobbe med, og har et godt filmansikt.
Milla Olin (Engelen) har også uttrykket til ei jente som kanskje forstår mer enn hennes unge alder skulle tilsi. De burde hatt mer dialog sammen.
Ingrid Bolsø Berdal har den saftigste rollen, en lovløs og beintøff dame, med et uttrykk som gjør at vi automatisk skjønner at hennes drivkraft har sitt utspring i dyp smerte.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Arme riddere!
Kjapp spenningshistorie
Bildene, lyden og musikken er av svært god kvalitet. John Christian Rosenlunds linse fanger inn flukten i urørt natur med sterke høstfarger.
Hugo Ekornes har lydlagt dette mesterlig med fokus på naturlige effekter. Og Magnus Beites evokative toner understreker dramatikken og handlingens sorgfulle sider.
Flukt har det vi kan kalle høy production value, og regissør Roar Uthaug (Fritt vilt) bruker dette til å fortelle en kjapp spenningshistorie, der norsk natur er det aller beste elementet.
