Hvor nært virkeligheten kan et spill gå uten at det blir ubehagelig? Spillskaperne i Danger Close har samarbeidet med ekte soldater for å skildre kampsituasjoner fra virkelige konfliktområder i siste utgave av den kontroversielle spillserien Medal of Honor.
Eller, for å omformulere setningen over: I siste utgave av det som kunne vært en kontroversiell og debattskapende spillserie.
I 2010-spillet Medal of Honor (med samme navn som selve spillserien) valgte utvikleren å la deg blant annet ta kontroll over Taliban, i tillegg til å kjempe for amerikanske styrker i en kopi av Afghanistan. Da sporet debatten av og toppet seg med at den britiske forsvarsministeren ville forby spillet – i min anmeldelse av spillet skrev jeg at spillet ikke tok opp viktige problemstillinger knyttet til krig.
Anmeldelse: Medal of Honor – krigsspill uten brodd
Åpningen i oppfølgeren Medal of Honor: Warfighter kopierer den berømte scenen fra Apokalypse nå! hvor Martin Sheen sniker seg opp av vannet. Det signaliserer at spillet ønsker å være en kommentar til sin samtid – med en ambisjon om å sette fokus på soldatenes opplevelser i strid.
I stedet for å undersøke og belyse problematiske sider ved krigføring, eller eksperimentere med dokumentariske grep i spill, pøser Medal of Honor: Warfighter på med Hollywood-action.
En intens jakt på terrorister, og de ansvarlige bak alvorlige terrorangrep, sparkes i gang med en bombe som går av på sentralstasjonen i Madrid. En referanse til terrorangrepet i 2004 hvor 191 mennesker mistet livet.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
I førstepersonsperspektiv får vi stifte bekjentskap med spillets to hovedfigurer, som står i sentrum for fortellingen i Medal of Honor: Warfighter. En av dem er Preacher – han mister sin kone i angrepet, og får med dette en sterk motivasjon til å finne ut hvem som står bak.
Kampen om sannheten er i gang. Hvem stod bak? Hvem kan stoppe terrororganisasjonen?
Her blander den fiktive historien seg inn i de virkelighetsnære hendelsene som spillet spinnes rundt.
Les også: Medal of Honor -utvikleren: — Det er ikke noe virkelig med videospill
Stiller ikke de vanskelige spørsmålene
Medal of Honor: Warfighter er et helt ok FPS-spill (førstepersons skytespill). EA og Danger Close vet godt hvordan de med god grafikk skal skape en opplevelse av virkelighetsnær – eller autentisk som er ordet EA selv liker å bruke – militær operasjon.
Over walkie talkie og andre samband går militærpraten fort. Den føles også ekte, ettersom amerikanske spesialsoldater selv har skrevet manuset til dette.
Ved å basere deler av historien på virkelige hendelser mener jeg at spillskaperne også tar på seg et spesielt ansvar. Et ansvar som innebærer å problematisere, belyse og undersøke krigsopplevelser – noe dette spillet ikke gjør.
De moralske vurderingene som soldater i skarpe oppdrag må gjøre er ikke et tema.
Medal of Honor: Warfighter skal ha skryt for å eksperimentere med hvordan spillfortellinger forholder seg til virkeligheten. Jeg er overbevist om at spill er et potensielt viktig virkemiddel innen dokumentarformidling.
Spillet faller igjennom på dette punktet med sin strømlinjeformede Hollywood-historie, og en manglende vilje til å sette spørsmåltegn rundt hvordan dagens soldater løser sine oppdrag.
Medal of Honor: Warfighter forspiller sin sjanse til å være en viktig fortelling, og et viktig spill.
Stå her, trykk på knapp, se bombeeksplosjon
Om du ser bort i fra selve historien fungerer Medal of Honor: Warfighter som et helt ok skytespill, med en rekke underlige småfeil.
Flere ganger i løpet av bare den første timen stoppet historien opp fordi jeg ikke hadde plassert min soldat på riktig sted.
Et av de første oppdragene er å plante en fjernstyrt bombe på et kjøretøy, noe som er raskt gjort. Det å detonere bomben for å fortsette var ikke like enkelt å finne ut av.
Etter noen minutter med forvirring, hvor vaktene som patruljerte området hadde mange muligheter til å oppdage sabotasjeoperasjonen, oppdaget jeg at min spillfigur måtte stå på et spesielt sted for å aktivere bomben med en fjernkontroll. Fra mitt gjemmested bak vaktskuret fikk jeg ikke lov til noen ting.
ANMELDELSE: Call of Duty: Modern Warfare 3 – husmorporno for actionjunkier
Dette et eksempel som gjentar seg flere ganger igjennom spillet, men det er et lite problem i den store sammenhengen. Min hovedinnvending dreier seg om historien.
Flerspillerdelen har ikke noe av det som gjorde forgjengeren kontroversiell. Den inneholder alt du kan forvente av et moderne skytespill, men byr ikke på noe som vil gjøre Medal of Honor-serien til et førstevalg foran for eksempel Call of Duty eller Battlefield 3. Menysystemet er forvirrende, men du har stor frihet til å tilpasse våpnene.
Dagen hvor spill utløser kritiske og konstruktive debatter rundt hvordan USA (og Norge) bruker sine soldater er ikke langt unna.
Medal of Honor: Warfighter utforsker interessante virkemidler, men ignorerer ansvaret som følger med den virkelighetsnære historien.
Oppdatering: Spillet ble testet på Playstation 3-konsollen.
