At tyskere har dratt til Norge for å lage kinofilm med Liv Ullmann i en av rollene, er det mest interessante aspektet ved To liv.
Og dette er nok dessverre den eneste grunnen til at filmen blir satt opp på kino her hjemme. Bakgrunnen for historien er spennende, men filmen greier ikke å utnytte det godt nok.
Den er dessverre ett hakk for svak, både som norsk familiedrama og internasjonal thriller.
LES: Anmeldelsen av Lykke
Fortidens hemmeligheter
Tilværelsen til tysk-norske Katrine (Juliane Köhler) tar en vending når en advokat (Ken Duken) kontakter henne angående en rettsak mot staten på vegne av norske krigsbarn.
Både ektemannen Bjarte (Sven Nordin), datteren Anne (Julia Bache-Wiig) og moren Åse (Liv Ullmann) er positive til en potensiell oppreisning for norske krigsbarn, men ikke Katrine selv.
Dette kan nemlig føre til avsløring av hemmeligheter fra hennes fortid som hun ikke ønsker frem i lyset.
Unyansert fortalt
Dette er altså en krysning av thriller og familiedrama, men resultatet er at begge deler virker halvgjorte.
Thrillerdelen har ikke det riktige spenningsnivået. Noen ytterst få actionsekvenser er slapt utført. Familiedramaet får heller ikke høy temperatur.
Samlivet mellom Katrine og Bjarte blir svært kjapt skildret, og forholdet mellom mødre og døtre er også unyansert fortalt. Liv Ullmann gjør en god figur, men får dessverre ikke tid nok til å glitre med sine ferdigheter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
«Instagram»-bilder
Det meste av historien er lagt til 1990, og bortsett fra en flyplass full av widescreenskjermer, er tidskoloritten god. Jeg kjenner igjen Norge for 22 år siden.
Regissør Georg Maas og fotograf Judith Kaufmann bruker grovkornete bilder med et gyllent «instagram»-preg, noe som forsterker inntrykket av fortid, men det blir litt påtrengende i enkelte sekvenser.
På lydfronten er filmen ganske anonym, inkludert den litt kjedelige filmmusikken.
LES: Anmeldelsen av Mein Führer
Ingen stor entusiasme
To liv er bygget på historiske sannheter som ikke skal avsløres her. Det ligger et potensial til en skikkelig thriller av dette stoffet, kanskje av Jason Bourne-kaliberet.
Men To liv er ikke en slik film, dessverre. Den har enkelte kvaliteter, men jeg strever med å føle særlig stor entusiasme over resultatet.
Jeg vil ikke kalle filmen dårlig, men denne historien er rett og slett litt for kjedelig fortalt til å havne over middels på kvalitetsskalaen.
