Den store depresjonen i 1930-årene la grunnlaget for det vi i dag kjenner som gangsterfilmer. For mange var ikke ærlig arbeid og sparing nok til å ha et liv, og Hollywood speilet denne utviklingen med en eksplosjon av filmer hvor den amerikanske drømmen ikke fungerte.
Filmer om organisert kriminalitet fantes selvsagt før dette også, men med filmer som The Public Enemy, Little Ceasar og Scarface ble vi også kjent med et ikon; gangsteren.
Brad Pitt-filmen Killing them softly, regissert av Andrew Dominik, ble vist for første ganger under årets filmfestival i Cannes og fikk både positive og negative anmeldelser. Filmbladet Total Film skrev: – Tøff, stilren, voldelig og full av stjerner, men får ikke gjort hele jobben.
Hver uke samler redaksjonen inn forslag før vi går til avstemning. Denne uka var det endelige resultatet ekstra vanskelig å komme frem til. Med over 30 kandidater, og bare fem plasser på lista, er det viktig å nevne noen av de mest populære boblerne – filmene som akkurat kom utenfor ukas topp 5-liste: Snatch, Heat, French Connection, Chinatown, Casino, Millers Crossing, Untouchables, Bonnie & Clyde, The Usual Suspects, og så videre. Se alle disse filmene, det er en ordre.
Amerikanske filmer dominerer ikke bare boblerne, men også selve topplista. Derfor tar jeg en liten avstikker før vi får til femteplass, for å fortelle om en filmserie du også bør sjekke ut. Andrew Laus trilogi Infernal Affairs I – III (2002 – 2003) fra Hong Kong er filmene som la grunnlaget for Martin Scorceses The Departed fra 2006.
Originaltrilogien har en nerve og spenningsfaktor som gjør den til et interessant alternativ til alle de amerikanske filmene som har albuet seg inn på denne lista.
Kommenter og diskuter denne lista i kommentarfeltet vårt nederst, hvor du også kan legge inn din egen topplista.
Pulp Fiction
Rune: – Her har du en regissør som har blitt sluppet løs i en leketøysbutikk, og som vil leke hele natten.
Slik formulerte den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert seg i sin anmeldelse av filmen, og la til: – Tarantino er for talentfull til å lage en kjedelig film, men han kan kanskje lage en dårlig en.
Quentin Tarantino tok en samlet filmverden på senga da Pulp Fiction ble vist frem for første gang under filmfestivalen i Cannes. Filmen er absolutt ikke kjedelig og vant Gullpalmen i 1994 og er nå, snart tjue år etter, regnet som en av Tarantinos beste.
Selvbevisste figurer, uvanlige oppbygning og raske hopp i tidslinja til historien, og en uforbeholden hyllest til det vi på norsk kaller underholdningslitteratur, gjør Pulp Fiction til en forvirrende opplevelse første gang du ser filmen. Neste gang oppdager du noe nytt, og tredje gang noe helt annet.
Scarface
Rune: De første anmeldelsene av Scarface kritiserte filmen for å være voldelig, grafisk, og for å sette cubanske innvandrere i et dårlig lys. Alt stemmer, men Brian de Palmas nyinnspilling av Howard Hawkes film med samme navn fra 1932 huskes i dag også for sine filmatiske kvaliteter.
Ikke minst huskes Al Pacino for sin innsats som Tony Montana – en rolle han ble nominert til en Golden Globe-pris for. Det som ikke er like kjent, er at regissør de Palma ble nominert til en Razzie-pris for årets verste regissør.
I løpet av filmen får vi som tilskuere ta del i Montanas vei mot toppen i det beinharde gangstermiljøet, vi tar del i de personlige nedturene, og i den endelige slutten.
Pacino viser oss i Tony Montana en av filmhistoriens beste gangstere, en mann med mange sider.
Goodfellas
Birger: Martin Scorseses Mafiabrødre (norsk tittel) starter med et brutalt knivdrap på et torturert offer i et bagasjerom.
Deretter forteller Henry Hills stemme at så langt tilbake han kan huske, ville han alltid være en gangster.
Dette er Scorseses Gudfaren. Hans hyllest, på godt og vondt, til den amerikanske drømmen, «the italian way».
Filmens miljøskildring er glimrende, med noen svært minneverdige figurer, Scorseses nostalgiske musikkminner på lydsporet og en rik, underholdende, morsom og skremmende historie om samhold, svik, sex, drugs, mord og masse mafia.
Coppolas Gudfaren 1 og 2 regnes kanskje fremdeles som de definitive mafiafilmene, men Goodfellas rubber skuldre med dem begge.
Gudfaren-filmene
Andreas: Udiskutabelt ein av dei mest populære filmseriene i verdshistoria. Gudfaren-filmane, og især den første spør du meg, er vellaga frå ende til anna – sjølv om eg strengt talt aldri har falt heilt for mafia-«sjangeren» som heilskap.
Alt frå skodespelarar – det spenstige valget med å ta ukjende Al Pacino i ei hovudrolle – til Nino Rotas soundtrack, er perfekt utført for filmen.
For studioet var det viktig at dette var styrt av ein italiensk-amerikaner, sidan dei suksessrike mafiafilmane på denne tida alle var regissert av folk med italiensk bakgrunn.
Ifølgje studiosjef Robert Evans var målet at publikum skulle kunne «lukte spagettien»!
Faktisk, så hadde italienske Sergio Leone (The good, the bad and the ugly) blitt spurt om å regissere før Coppola. Det kunne jo ha blitt ein kul film det òg?
Reservoir Dogs
Marte: I 1992 slo Quentin Tarantino gjennom i filmbransjen med et smell og masse blod.
Hans første langfilm Reservoir Dogs handler om hva som skjer når gangsterjobben slår feil, og er en mesterlig oppvisning i godt manusarbeid og strålende skuespill.
Selv om Tarantino hentet mye inspirasjon fra gamle gangsterfilmer var dette en ny vri på sjangeren.
Vi får aldri se diamantranet som filmen dreier seg om, men blir servert scener fra før og etter det feilslåtte oppdraget, og dette blir stramt sydd sammen i en ikkelineær fortelling.
Reservoir Dogs er gangsterfilm på sitt beste. Den er brutal og blodig, men det er ikke actionsekvenser som er fokuset i filmen. Det er den velskrevne dialogen som fenger publikum, og skuespillerne leverer de skarpe replikkene på en måte som får deg til å le selv oppe i alt gørra.