Det er over seks år siden agent 47 sitt forrige oppdrag i Hitman: Blood Money, når leiemorderen nå er tilbake i Hitman: Absolution er forventningene skyhøye.
Absolution er et godt spill, men spillet har noen elementer som vil få gamle entusiaster til å rynke på nesa. Derfor er det nok fare for at noen av de mest hardbarka tilhengerne av Hitman-serien vil bli skuffet.
Fra agent til forræder
Det er større fokus på historien i Absolution enn i de tidligere spillene i serien. Spillet starter opp med at den gamle agentkontakten til agent 47, Diana, har forrådt agentbyrået og rømt avgårde med en jente som av mystiske grunner er viktig for byrået.
Agent 47 blir sendt for å henrette Diana og hente jenta Victoria tilbake igjen. Når oppdraget er halvveis utført får nummer 47 ferten av at alt ikke er som det ser ut på overflaten. Hvilken sammenheng har den unge jenta med agentbyrået og hans egen fortid? I sin søken etter svar redder han jenta og ender selv opp som en forræder på flukt fra byrået.
Forsøker å gi agent 47 mer dybde
Agent 47 er en steinhard fyr med iskalde øyne. Han har ingen skrupler for å gjøre det han må for å nå et mål og dreper uten å blunke. Slik kjenner vi ham fra de tidligere spillene, og slik er han til dels også i Hitman: Absolution, men de danske utviklerne, IO Intetactive, prøver samtidig å gi agent 47 en dypere personlighet og mer moral enn vi har sett før.
Men er en moralsk reise for agent 47 noe vi bryr oss om? For min del er svaret ja, jeg liker tanken på å kombinere råskap og et iskaldt ytre med en indre konflikt og sjelelige kvaler. Det som er problemet med Hitman: Absolution er at spillet ikke formidler denne reisen godt nok.
Det virker som om IO Interactive har vært redde for å ta steget helt ut, og dermed har vi endt opp med en figur som bare er sånn passe interessant. Absolution drar meg gjennom agent 47s historie uten at jeg klarer å bry meg om eller bli engasjert i figurene. Det blir rett og slett litt kjedelig. en rendyrka, iskald morder hadde vært bedre enn dette halvhjerta forsøket på moral.
Anmeldelse: Assassin’s Creed 3 – Tidenes historietime!
En rendyrka, iskald morder hadde vært bedre enn dette halvhjerta forsøket på moral.
Drep som du vil
Hitman: Absolution er et lineært spill som leder deg gjennom handlingen uten at du har noe påvirkning på utfallet. Du kan imidlertid avgjøre på hvilken måte visse scener utspiller seg. Størsteparten av spillet går ut på likvideringsoppdrag, og du kan selv bestemme hvordan du vil knerte de forskjellige målene.
Forgifter du kokainet til narkokongen, eller sprenger du en bombe på torget han befinner seg på, kanskje du lurer ham bort til en rolig bakgate, sniker deg innpå bakfra og kveler ham uten at noen ser deg? Mulighetene er mange i Hitman: Absolution og det er gøy å pønske ut hvordan neste oppdrag skal utføres.
Siden dette er et snikespill er tempoet i spillet til tider veldig tregt. Du tvinges til å gå sakte frem, for å løpe inn i et rom og skyte så kulene spruter er en dårlig idé.
Poenget er å unngå å bli oppdaget, og blir du tatt på fersk gjerning mens du svimeslår en fiende, så gjelder det å ta ut vitnet så fort som mulig før personen rekker å rope om hjelp. Bare husk å gjemme kroppene etterpå så ingen finner dem og utløser alarmen.
Se traileren for spillet her. (Anmeldelsen fortsetter under videoen).
Er dette juks?
Det som er helt nytt for Hitman-serien i spillet er «Instinct mode», og dette er nok også det som vil få hardbarka fans av de gamle snikespillene til å sutre.
«Instinct mode» er en slags visualisering av instinktene som den hardbarka leiemorderen har bygd opp over tid, og når du aktiverer dette kan du se omrisset av hvor fiender i nærheten befinner seg og hvor de tenker på å gå.
Som i de tidligere spillene kan du bruke uniformene til for eksempel politimenn og sikkerhetsvakter som forkledning, men i Absolution kan du også bruke «instinct mode» for å lettere snike deg unna. Folk i samme uniform som deg selv synes du ser mistenksom ut og vil avsløre deg om du kommer for nærme, men ved å bruke instinktet vil du kunne dukke hodet ned og gå uoppdaget forbi.
Selv synes jeg ikke at dette er så forferdelig, men Hitman-veteraner synes kanskje at dette rett og slett er juks! Da kan jeg berolige dere med at det går an å velge en høyere vanskelighetsgrad der du kun har dine egne instinkter å stole på.
Anmeldelse: Deux Ex: Human Revolution – En variert spillopplevelse.
Andre nye elementer er «point shooting», som rett og slett er en slags skytebonanza i sakte film, der du kan sikte og låse skuddene dine til flere mål før du trekker av, og «precision shooting» som lar deg trykke avtrekkeren halvveis inn for å finjustere siktet ditt før du fyrer av et skudd.
Begge elementene fungerer godt, men det var sjelden jeg fikk bruk for skytebonanzaen. Denne funksjonen kan kanskje virke litt overflødig i et spill som handler om sniking.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Sammenlign ferdighetene dine med andre
Spillet har et belønningssystem som gir deg poeng for oppdragene du utfører og som straffer deg med minuspoeng om du tar livet av sivile og andre enn målet for oppdraget.
Hvert brett er delt inn i soner med hvert sitt oppdrag, og når du er ferdig med sonen kan du sammen ligne poengsummen din med venner og andre spillere. Hvis du ikke er fornøyd kan du spille gjennom på nytt.
Det er også en rekke utfordringer i hver sone som gir deg ekstrapoeng. Det er ikke mulig å fullføre alle på samme tid, siden det for eksempel ikke går an å drepe en fyr på to forskjellige måter samtidig. Dette gjør det mer interessant og underholdende å gå gjennom spillet flere ganger.
Prøving og feiling
Hvis du er opptatt av å få høy poengsum vil du nok måtte belage deg på å prøve og feile en del. Hvis du blir oppdaget er det nemlig svært vanskelig å slippe unna uten å ta livet av alt omtrent alt som rører seg, noe som fører til at poengsummen din synker som en blodig stein.
Et par timer inn i spillet befant jeg meg i en posisjon omringet av politimenn, da jeg ble oppdaget bestemte jeg meg for å skyte meg ut av situasjonen. Etter lang tid i dekning og hundrevis av kuler senere, kom jeg meg endelig ut, men jeg var ikke særlig fornøyd med meg selv eller poengsummen min da jeg var ferdig.
Det smarteste hadde vært å starte sonen på nytt, noe du må belage deg på å gjøre en del om du er ute etter beste mulig resultat.
God underholdning tross sine feil
Hitman: Absolution er et svært velpolert spill som ser flott ut . Det er stor detaljrikdom i omgivelsene som jeg lot meg imponere av.
Dessverre er det ikke store muligheter for å utforske spillverdenen, og jeg savner den friheten jeg hadde da jeg spilte Dishonored tidligere i høst. Spillverdenen i Absolution er svært begrenset i forhold, og jeg møtte til og med på den usynlige veggen som så rått og brutalt river deg ut av spillopplevelsen når du går på den.
Anmeldelse: Dishonored – Kan friste med timevis av nervepirrende underholdning!
Siden jeg ikke fikk noe forhold til figurene i spillet ble heller ikke handlingen veldig interessant, men jeg vil likevel påstå at Hitman: Absolution er et underholdende spill.
Det er i planleggingen av utspekulerte metoder å ta livet av folk på, og de nervepirrende øyeblikkene du sniker deg usett forbi en fiende at spillet er på sitt beste, og på sitt beste er Hitman: Absolution virkelig bra. Terningkast – går det an å gi en sterk firer?
