Killing Them Softly har flere kvaliteter. Den har et skittent utseende i et nedkjørt bymiljø. Den har slitne figurer i sleipe situasjoner. Og den har en stilsikkerhet som regissør Andrew Dominik fortjener et skulderklapp for.

Men historien føles mistenkelig liten. Noen av figurene har ingen reell funksjon, mens andre forsvinner uten å bli gjort rede for. Hele filmen føles som en lang oppbygging til det egentlige budskapet, som avsløres til slutt. Jeg liker Killing Them Softly, mens den egentlig burde fått meg til å elske den.

LES: Topp 5: Brad Pitt

USA anno 2008 er preget av Bush, finanskrise og Obamas valgkamp. Jackie Cogan (Brad Pitt) er mannen som får i oppdrag å rydde opp når et pokerlag ranes. Han kjenner en av de som skal tas, og henter derfor inn forsterking fra New York i form av veteranen Mickey (James Gandolfini).

På feil side av loven
Brad Pitt og James Gandolfini i Killing Them Softly (Foto: Norsk Filmdistribusjon).
Brad Pitt og James Gandolfini i Killing Them Softly (Foto: Norsk Filmdistribusjon).

Det tar faktisk 20 minutter før Pitt entrer bildet. Før det, bruker Dominik mye tid på å bygge opp andre figurer, først og fremst pokerranerne Frankie (Scoot McNairy) og Russell (Ben Mendelsohn). De er morsomme slubberter på feil side av loven, og fremstår som stakkarslige narkovrak som gjør det eneste de kan for å skaffe gryn til tilværelsen.

Dominik får meg til å like dem, og skaper en kontrast til Pitts Cogan, og hans likegyldige holdning til sine mål. Pitt selv gjør en god figur, selv om Cogan aldri blir mer enn middels interessant.

– Dominik forsøker å kanalisere Tarantino

Men hva James Gandolfini gjør i denne filmen, vet jeg sannelig ikke. Han er med i flere lange og dialogtunge sekvenser, som skildrer Mickey som forfyllet horebukk som er langt over datoen. Men han har ingen som helst funksjon i historien. Hvorfor er han med, annet enn for å vise menneskelig forfall?

En annen besynderlig figur er Cogans «kollega» Dillon (Sam Shepard), som vi ser innledningsvis, men som senere kun omtales av andre. Hentet de virkelig inn Sam Shepard for dette? Jeg får mistanke om at mye er klippet vekk fra den endelige kinoversjonen.

Et grovkornet 70-talls preg
Brad Pitt og Scoot McNairy i Killing Them Softly (Foto: Norsk Filmdistribusjon).
Brad Pitt og Scoot McNairy i Killing Them Softly (Foto: Norsk Filmdistribusjon).

Jeg føler at Dominik forsøker å kanalisere Tarantino når det gjelder stemning, figurer og dialog. Han lykkes i hvert fall i å skildre USAs mørke bakside, med tung kriminalitet, hensynsløse menn og voldsomme bakgater. Filmens visuelle stil, skutt på Kodaks nye 500T 5230 film, gir historien et grovkornet 70-talls preg.

Dominik kompletterer dette med gammel musikk, gamle biler og eldre bygninger. Vi ser i det hele tatt det gamle Amerika, mens det nye kun signaliseres gjennom radio og TV.

LES: Anmeldelsen av Den fantastiske historien om Benjamin Button

Killing Them Softly kan oppfattes som en kommentar til Obamas valgkampløfter om et nytt Amerika, som vi pepres med gjennom filmens mange bilradioer og tv-apparater. Den ønsker å vise at nede på grasrota, er det fremdeles de samme gamle pengemotivene som rår, samme hvilke drømmer og visjoner som utbasuneres på toppen. Pitts figur gjør den saken klar før rulleteksten går.

Jeg er fornøyd med Killing Them Softly, men føler absolutt at den hadde potensial til å være mye mer enn den har blitt.

Om FILMEN

Killing Them Softly
  • Killing Them Softly
  • Slippdato: 02.11.2012
  • Regi: Andrew Dominik
  • Utgiver: Norsk Filmdistribusjon
  • Sjanger: Drama, Krim

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.