– Alle gode historier trenger en utbrodering, sier Gandalf i Hobbiten: En uventet reise. Og det er nettopp hva denne filmen er, nemlig regissør Peter Jacksons utbrodering av hans eget magnum opus, Ringenes herre-trilogien.
Jeg elsker å være tilbake i denne verden, full av eventyrlige figurer, fantastiske syn og lumske farer. Det hender at historien strekkes litt langt, slik at den oppleves en smule tynn. Og flere hyggelige gjensyn virker å være for gjensynets del, ikke ferdens fremdrift.
Men denne første av tre filmer har en sterk finale, som får meg til å ønske mer, mer, mer!
LES: Anmeldelsen av The Lord of the Rings: The Motion Picture Trilogy – Extended Edition
Filmen åpner med universet vi kjenner fra den første runden med filmer, før historien spoles tilbake til der J.R.R. Tolkiens bok begynner.
Den unge Bilbo Baggins (Martin Freeman) får huset i Hobsyssel invadert av en gjeng dverger, under ledelse av Thorin (Richard Armitage).
Gandalf (Ian McKellen) har nemlig foreslått Bilbo som det fjortende medlemmet av følget, som ønsker å vinne tilbake dvergenes kongerike, Erebor, fra den fryktelige dragen Smaug. Men ikke alle vesener i Midgard ønsker at de skal komme seg dit.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
En akkurat passende Bilbo
Helt fra de første trillende toner fra Howard Shores nydelige musikk, er jeg hensatt til et kjent og kjært univers. Det tar ikke lang tid før jeg forstår at den rette eventyrfølelsen er på plass. Alt virker riktig, som det skal være.
Figurene virker å ha eksistert i Midgard for alltid. Martin Freeman er en akkurat passende yngre utgave av Ian Holms gamle Bilbo. Richard Armitage er kanskje ingen ny Viggo Mortensen, men Thorin fremstår som en målrettet sverdsvinger med innbitt viljestyrke.
Ian McKellen er like solid som han alltid har vært som Gandalf, og er figuren som mer enn noen annen sørger for kontinuitetsfølelsen mellom Hobbiten og Ringenes herre.
SE: Bildegalleri: Hobbiten-premieren!
Det eneste uvante, er den nye teknologien, som viser 3D i «high frame rate» – 48 ruter per sekund i stedet for 24. Men etter det første kvarteret, er heller ikke det en sak, og jeg blir i stedet måpende over den utrolige roen, flyten og detaljnivået i Andrew Lesnies praktfulle bilder.
Det er ingen rykking i store panoreringer over majestetiske fjell. Det blir ingen digital grøt i nærgående slag med hundrevis av kjempende.
En vanvittig flukt gjennom en orkegruve inneholder mildt sagt svimlende kameraføringer som gir meg følelsen av å fly på en langt mer direkte måte, takket være «high frame rate» og 3D gjort riktig.
Har fantastiske ting å vise frem
Ikke alt er perfekt. Spilletiden er på hele 2 timer og 48 minutter, men kunne nok vært barbert med 20. Det finnes scener i filmen som føles for lange og uttværet, som om Jackson bestemte seg for å likegodt gi ut en forlenget versjon med det samme, ikke vente til Blu-ray-utgivelsen.
Introduksjonen av dvergene i Bilbos hus er svært omstendelig, og varer og rekker. Det samme gjelder en sekvens ca midtveis, der Bilbo møter Gollum (Andy Serkis).
Riktignok er det litt av en opplevelse å beskue Gollums tosidighet, takket være Serkis sitt skuespill bak den digitale fronten, men sekvensen er og blir litt for lang.
LES: Topp 5: Små helter
Bilbos reise er kanskje ikke like umiddelbart engasjerende som Frodos var i Ringenes herre. Hans funksjon er ikke like åpenbar, og har derfor heller ikke helt den samme emosjonelle slagkraften i historiens første fase.
Men mye kan skje i løpet av en film, og når vi nærmer oss slutten, har Martin Freemans figur satt seg skikkelig. Dette er med på å gjøre Hobbiten: En uventet reise til en vellykket eventyrfilm. Den møter enorme forventninger, og innfrir de fleste av dem.
Den har fantastiske ting å vise frem, og gjør det med filmatisk stormannsgalskap av en regissør som kjenner dette universet ut og inn. Så hatten av for Peter Jackson, det er bare å glede seg til de to neste!
