Pitch Perfect hadde kanskje ikke eksistert uten tv-serien Glee, og dens gjenoppliving av a cappella-sjangeren. Dette er en «ting» for tiden, og det forsøker denne filmen å kapitalisere på. Resultatet kunne vært verre, selv om det heller ikke er en ny ungdomsklassiker.
Den gjør seg en liten bjørnetjeneste ved å bruke filmen The Breakfast Club fra 1985 som et poeng i historien. Det minner meg nemlig om hvor mye bedre den var til å skildre ungdoms tidløse problemer med å passe inn.
Pitch Perfect er slett ingen tragedie, og har faktisk både et snev av rå humor og noen sympatiske figurer, men jeg føler meg heller ikke akkurat bergtatt av a cappella.
Musikalske utfordringer på college
Den aspirerende DJ’en Beca (Anna Kendrick) begynner på college, der det nærmeste hun kommer musikkdrømmen, er å bli med i skolekoret The Barden Bellas.
Hun møter utfordringer når den konservative korlederen Aubrey (Anna Camp) ikke er mottagelig for Becas nye ideer.
Samtidig møter hun en kjekk fyr fra et konkurrerende kor, Jesse (Skylar Astin), men hans kurtisering blir møtt med forbehold. Det er nemlig forbudt å ha seg med konkurrerende korister.
LES: Anmeldelsen av Glee S1 og Glee S2!
Den alternative hovedpersonen som kommer inn i et konservativt miljø og snur opp ned på konvensjoner, altså. Dette er sett før.
Men Anna Kendrick har nok av talent til å gjøre figuren sin spennende. Hun avvæpner enkelte flaue elementer og klisjefylte situasjoner med syrlige kommentarer, som sier det publikum tenker. Filmen løftes også av morsomme roller fra blant andre Rebel Wilson (kjent fra Hairspray) og Elizabeth Banks (som også er en av filmens produsenter).
Hele a cappella-konseptet behandles med en stor ironisk distanse, som kanskje plager seriøse a cappella-utøvere, men virker som et smart grep i mine øyne og ører.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Akkurat bra nok
Det er et bevis på svenskenes pop-teft at Pitch Perfect har låter fra både Roxette, Ace of Bace, Agnes og Europe på den lange låtlista.
Ellers brukes et vidt spekter av musikk fra moderne pophistorie, med 90-tallets No Diggity og 80-tallets Don’t You Forget About Me (fra The Breakfast Club) som noen av høydepunktene.
Fremføringene er av varierende kvalitet, og også her sliter jeg med å opparbeide meg en entusiasme for den popkulturelle trangen til å fremføre dårligere versjoner av andres sanger.
LES: Anmeldelsen av Singin’ In The Rain
Men Pitch Perfect går i det minste helhjertet inn for oppgaven, uten å påstå at det vi opplever er stor kunst. Den forteller en søt, men ganske forutsigbar historie, men regissør Jason Moore spriter det hele opp med enkelte friske overraskelser.
Og med Anna Kendrick i spissen for et sympatisk ensemble, er filmen akkurat bra nok til at jeg tør anbefale den, i hvert fall til Glee-fans.
