Hovedpersonen som entrer en gammel grinebiters liv, og får vedkommende til å blomstre, er en hyppig fortalt historie.
Slikt sett er ikke En lady i Paris spesielt original. Men den gir oss et gjensyn med legendariske Jean Moreau (De elskende, To menn og en kvinne) i en av hovedrollene, og historien har en interessant bakgrunn i estisk immigrasjon i Frankrike.
Akkurat den delen kunne godt vært utforsket i større grad. Men samspillet mellom Moreau og Laine Mägi bærer saftige frukter i filmens første del. Bare så synd at filmen konkluderer for enkelt og klisjefylt.
LES: Anmeldelsen av Midnight in Paris
Interessante kontraster
Estiske Anne (Laine Mägi) får tilbud om jobb som hjemmehjelp for en estisk kvinne i Paris.
Frida (Jeanne Moreau) er en bister, ensom, gammel dame, som gir Anne en kjølig velkomst. Hun vil heller bli oppvartet av sin gamle elsker, Stéphane (Patrick Pineau), som driver kaféen hun ga ham.
Men gradvis greier Anne å tilnærme seg Frida, som litt etter litt tør opp og avdekker gradvis hvorfor hun er slik hun er og lever slik hun gjør.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
De innledende scenene viser kontrastene i en ganske grå estisk kvinnes møte med en fargerik parisisk dame. De kommer kanskje fra samme bakgrunn, men Frida har for lengst forkastet sin estiske kultur og adoptert den kontinentale livsførselen, på godt og vondt.
Hennes utsvevende fortid er noe av årsaken til hennes nåværende eremitt-tilværelse, og vi ser i filmens mest interessante scene hvordan hun har kommet på kant med andre estlendere i Paris. Men møtet med vennligsinnede Anne, gjør at hun gradvis åpner seg.
Samtidig er det interessant å se hvordan Anne også blomstrer i møte med Frida, som gir henne nye impulser gjennom sine tanker, vaner og – ikke minst – garderobe!
Tvinges til oppgjør med seg selv
Moreau gjør en fin rolle, der vi ser hvordan den gamle og skrukkete damen fremdeles lever på fortidens posisjon som fargerik og tiltrekkende kvinne.
Når hun kjærtegner sin tidligere elsker, og han overrasket spør hva hun gjør, svarer hun «det er bare minnene».
Annes tilstedeværelse tvinger henne til å ta et lite oppgjør med seg selv, men uten å vise det til omgivelsene. Hun er fremdeles opptatt av fasaden, og beskytter den standhaftig.
LES: Anmeldelsen av Jag etter vind
Regissør og manusforfatter Ilmar Raag har laget en film med et godt anslag og en interessant utvikling.
Dessverre må jeg si jeg ble en smule skuffet over avslutningen, som ikke skal avsløres, men som jeg ser på som en litt for enkel utvei. Dramatikken som bygges opp burde få en større utløsning. Det store oppgjøret skjer aldri.
Men skuespillet, den nøkterne dialogen og det tilbakeholdne filmspråket er godt nok til at En lady i Paris er verdt en titt.
