Regissør M. Night Shyamalan har gått fra å være ung og lovende til å være eldre og helt utafor. Det er lite igjen av talentet bak Den sjette sansen og Unbreakable.
Når det er sagt, er After Earth bedre enn slakten fra amerikanske kritikere skal ha det til. Denne science fiction-historien kan riktignok pirkes i småbiter, og flere av effektene er lite overbevisende.
Men jeg liker både Will og Jaden Smith, og jeg synes filmen har en viss evne til å underholde, til tross for, eller kanskje på grunn av, sitt florlette B-preg.
Mekanisk historiefortelling
Vi er et godt stykke inn i fremtiden. En general med det fantastiske filmnavnet Cypher Raige (Will Smith) tar med seg sin sønn Kitai (Jaden Smith) på en romekspedisjon.
Men skipet styrter på en ubeboelig planet, Jorden, som menneskene for lengst har forlatt og overlatt til naturen.
Far og sønn Raige er de eneste overlevende i krasjet, men Cypher er alvorlig såret. Derfor må Kitai bevege seg alene ut i farlige omgivelser for å redde faren.
LES: Slakten av Shyamalans Luftens siste mester 3D
Utfordringene han står overfor har et litt kunstig preg, som flere har sammenlignet med et dataspill. Kitai må finne skipets haleseksjon, der en nødsender kan redde dem begge.
Men underveis må han finne såkalte hotspots i tide før nattefrosten setter inn, altså en slags lagringspunkter før neste level. Denne formen for historiefortelling virker litt mekanisk.
Da har jeg større sans for skildringen av et vanskelig far-sønn-forhold, der sønnen strever med å følge i opphavets store fotspor, mens faren etter mange års krigføring har fått svekket sine faderlige evner. Shyamalan går ikke dypt i denne materien, men han forsøker i hvert fall å gjøre dette til noe mer enn et rent actioneventyr.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmens fremtidsdesign er definitivt…annerledes. Det virker som om tøy kan brukes til alt i fremtiden, inkludert vegger, dører og sikkerhetsbelter. På krasjstedet flyter det med tøyremser overalt. Duger egentlig tøy i verdensrommet?
Kitais drakt har også smartfunksjon som gjør den svart når en skapning nærmer seg. Hvis drakten virkelig kan overvåke omgivelsene, hvorfor ikke alarmere brukeren litt mer konkret? Og drakten kan også sende bilder og lyd tilbake til Cypher, som er et godt fortellergrep i filmen.
Men det er helt utrolig hvordan den til og med kan sende bilder av Kitai i helfigur, som om et usynlig kamera svever rundt ham. Jeg har en følelse av at jeg kanskje ikke burde henge meg opp i slike detaljer, men det kan vitne om at deler av filmen er lite gjennomtenkt.
LES: Anmeldelsen av Shyamalans The Happening
Skuffende digitale effekter
Will Smith og Jaden Smith gjør helt greie roller, forholdene tatt i betraktning. Spesielt junior takler sine utfordringer med fint skuespill, også i noen heftige actionsekvenser, som jeg finner genuint spennende. Senior har en nødvendigvis stillesittende rolle, men han gir Cypher Raige en nødvendig dose autoritet og troverdighet.
Norske Kristofer Hivju spiller også en mindre rolle, som sersjanten som introduserer oss for filmens store skrekkskapning, Ursa.
Hivju gir som vanlig jernet, men det er litt skuffende når skapningen til slutt dukker opp, og ligner på et digitalt monster fra et Playstation 2-spill. Og det er ikke den eneste digitale effekten i filmen som skriker «fake».
Filmens dårlige mottagelse i USA har gitt Will Smith en nedtur, men han kommer seg alltids ovenpå igjen. Og Jaden Smith, som gjorde suksess i Harald Zwarts The Karate Kid, har kvaliteter som Hollywood kan få mer bruk for. Han må bare få jobbe med flinkere regissører.
M. Night Shyamalan, derimot, kan få problemer med å gjenopplive karrieren. After Earth gjør ham ingen tjenester.
