Hvem bedre OG verre til å fornye Supermann-sagaen enn Zack Snyder? Regissøren bak filmer som 300, Watchmen og Sucker Punch er en mester i å formidle forbløffende bilder med digital magi, men ikke fullt så flink til å skildre menneskers indre følelsesliv.
Han forsøker å gjøre begge deler i Man of Steel. Og mens filmens andre halvdel er en overdådig kavalkade av ødeleggelse, sliter den første halvparten når den forsøker å filosofere over hva som gjør et menneske til et menneske.
Jeg har en følelse av at brorparten av de som skal se Man of Steel kanskje ikke er så interesserte i den biten uansett. De kommer for å se super destruksjon, og det får de.
LES: Tidenes kinorekord for Man of Steel
Vil finne seg sjæl
Også denne versjonen av sagaen tar til på Krypton, hvor vi ser Jor-El (Russell Crowe) sende sitt spebarn ut i verdensrommet like før planeten ødelegges, men ikke før han har fått være romhelt med imponerende rustning og våpen.
Deretter kryssklippes Clark Kents barndom, ungdomstid og voksenliv, og forholdet til hans jordlige foreldre (Kevin Costner og Diane Lane). Denne delen av historien er tidvis en ganske sprek skildring av figurens utfordringer og konfliktfylte personlighet.
Han er på leting etter sin sanne identitet, og er i ferd med å finne den samtidig som reporter Lois Lane (Amy Adams) finner ham. Hun blir en viktig brikke når verdens eksistens trues av General Zod (Michael Shannon).
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Henry Cavill imponerer meg som Clark Kent, både med og uten kappe. Han utstråler en stødig sikkerhet, noe rollen fort kunne blitt ufrivillig komisk foruten.
Manuset, regien og skuespillet behandler figuren stort sett uten ironi, noe vi skal være glade for. Se hva som skjedde med Batman-figuren i de tøysete Joel Schumacher-filmene.
Men det Man of Steel ikke makter, er å skape et troverdig par av Clark Kent og Lois Lane. Amy Adams spiller henne med en tøff pågåenhet, men hun og Cavill får ingen tid sammen til å utvikle en kjemi, og når de til slutt kysser, virker det mer som et påtrengt øyeblikk enn en naturlig utvikling.
Blir digital 3D-grøt
Den siste timen av filmen er en effektbonanza. Med Zack Snyder bak kamera, er det duket for en visuell fest av virtuos ødeleggelse. Men for mye av det gode er som kjent uheldig, og Snyder kjenner ingen begrensninger.
Jeg kjenner kjedsomheten komme krypende, samme hvor mange lokomotiver supermenneskene kaster mot hverandre, eller når hver eksplosjon er større enn den forrige. Effektene er imponerende, ja visst, men etter en stund slutter sekvensene å være spesielt spennende, og blir til en digital 3D-grøt.
(Dessuten har effektmakerne gjort én stor tabbe. Hver gang en skyskraper i Metropolis treffes av noe stort, velter de over ende. Etter 9/11 vet jo alle at de raser ned i fritt fall, ikke sant?)
Til tross for noen innvendinger, synes jeg Man of Steel likevel er en kul film. Den oppfyller kravene som gjerne stilles til en sommerlig blockbuster, med heftig superheltaction, episk utseende og flere kjente fjes foran kamera.
Det er bare det, at med Christopher Nolan som både manusforfatter (sammen med David S. Goyer) og en av produsentene, hadde jeg håpet et kvalitetsnivå nærmere The Dark Knight-trilogien.
Man of Steel hadde trengt et sterkere fokus på Clark og Lois, og litt mer sofistikert effektbruk. Jeg håper Supermann kommer tilbake, og at kvaliteten da kan heves enda et hakk.
