Med Pirates of the Caribbean-filmene skapte Johnny Depp og regissør Gore Verbinski Jack Sparrow, rollefiguren som kommer til å stå igjen som den mest minneverdige i Depps karriere.
I westernkomedien The Lone Ranger har duoen forsøkt å lage en ny Jack Sparrow, men det har de ikke klart. Dette er en velprodusert film, men den har få komiske høydepunkter.
Anmeldelse: Pirates of The Caribbean: At Worlds End | Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides
Ny vri på kjent duo
Med animasjonsfilmen Rango viste Gore Verbinski i 2011 at han kunne lage en artig vri på western-sjangeren. I The Lone Ranger prøver han å gjøre en ny vri på den gamle cowboy og indianer-duoen The Lone Ranger og Tonto som har underholdt generasjoner av amerikanske barn siden 30-tallet.
Filmen forteller historien om hendelsene som forvandlet advokaten John Reid, spilt av Armie Hammer (The Social Network, Mirror, Mirror), til The Lone Ranger, en lovløs forkjemper for rettferdighet.
Sammen med indianeren Tonto, spilt av Johnny Depp, legger han ut for å fakke den blodtørstige banditten Butch Cavendish (William Fichtner) og gjengen hans, og på veien utvikler de to et merkelig vennskap.
For å fortelle publikum at Tonto og The Lone Ranger har vært folkekjære figurer i USA siden 30-tallet, begynner Verbinski handlingen i filmen med en liten gutt som oppdager en eldgammel Tonto i et monter på en sirkusutstilling. The Lone Ranger og Tonto er den lille guttens store helter og han hører storøyd på mens Tonto utfolder beretningen om hvordan han og partneren først møttes.
Verbinski bruker dette som en rammefortelling for handlingen, men det gir ikke noe ekstra til filmen utenom et ørlite snev av mystikk når man lurer på om Tontos fortelling er virkelig eller bare en del av guttens fantasi.
Les også: Gore Verbinski om The Lone Ranger – Min mest krevende innspilling noensinne.
Dårlig slapstickhumor
I likhet med Pirates of The Caribbean-filmene forsøker The Lone Ranger seg på action med innslag av komiske elementer. Dessverre tipper komikken i denne filmen over til å bli flåsete og lite smart slapstickhumor.
John Reid er en naiv og godtroende fyr, som ønsker å håndheve loven uten bruk at våpen. Den fisefine bygutten har ingen erfaring som Texas Ranger og dummer seg stadig ut i kampen mot de hardbarka bandittene de er ute etter.
Den blåøyde grønnskollingen, som med en god dose flaks ender opp som helt, er ingen ny arketype, og Armie Hammer er heller ikke morsom nok til å gjøre en slik figur bra. Han får riktignok ingen hjelp av manuset som kun baserer seg på halvdårlige onelinere og slapstickhumor, men med Hammer i rollen ender John Reid opp med å bli irriterende istedenfor underholdende.
Dessverre overbeviser heller ikke Johnny Depp som den eksentriske skrullingen Tonto. Den krigerske indianeren veksler mellom å være mutt, stødig og mystisk, til å være flåsete, klønete og dum, og det virker ikke som om hverken Depp, Verbinski eller manusforfatterne har vært helt sikre på hvilken type figur Tonto skal være.
At Tonto er smågæren kan selvfølgelig ha noe med dette å gjøre, men det gjør at vi ikke får taket på Tonto og får filmen til å bli en schizofren blanding av slapstickhumor og drama som ikke fungerer.
Feilslått forsøk på ny franchise
Jeg var aldri spesielt opptatt av å leke cowboy og indianer da jeg var barn og jeg har heller ikke noe forhold til Tonto og The Lone Ranger fra før.
Det er derfor mulig at filmen vil være til større glede for de som har vokst opp med rollefigurene, men for meg så blir The Lone Ranger intet annet enn et feilslått forsøk på å skape en ny franchise der Johnny Depp kan håve inn de store gryna.
Filmen er spilt inn i blant annet New Mexico, Colorado, California og Utah, og med sitt støvete ørkenlandskap og en grovkorna skildring av utbyggelsen av jernbanen på 1800-tallet ser filmen imidlertid svært bra ut. William Fichtner er akkurat passe uhyggelig i rollen som Butch, og det de mangler når det gjelder god humor tar iallfall Depp og Hammer igjen når det gjelder kjemi.
Og ja, det er morsomt når The Lone Ranger og Tonto, i storslåtte actionsekvenser, løper over togtakene til tonene fra ouverture til Wilhelm Tell, men dessverre stopper det der.
The Lone Ranger er ingen ny Pirates of the Caribbean, Tonto er ingen ny Jack Sparrow – men det er kanskje egentlig like greit.
