Hvor sårbart er egentlig samfunnet vårt? Vil dagens samfunnsorden overleve om en kataklymisk katastrofe utrydder brorparten av menneskeheten?
Med et kaldt gufs fra orkanen Katarinas etterspill og tv-bildene fra et ødelagt New Orleans overlatt til seg selv, skremmer og underholder Hollywoods effektspesialister i World War Z.
Hverdagen til den tidligere FN-etterforskeren og nå familiepappaen Gerry Lane (Brad Pitt) endres brått til en kamp for å overleve når en ukjent sykdom tar over kloden på rekordtid. De som rammes dør, men vandrer fortsatt omkring på jakt etter nye verter som kan spre sykdommen videre.
Premisset for World War Z er ikke originalt. Lignende filmer er allerede skapt flere ganger opp gjennom de siste tiårene, men få har maktet å kombinere de intense øyeblikkene hvor Lane selv må kjempe for livet med et overordnet blikk på hvordan restene etter menneskenes institusjoner møter en helt ny verdensorden.
TOPP 5: Brad Pitt – her er hans beste filmer
Utradisjonelle zombier
Zombiene i regissør Marc Fosters (Monster’s Ball, Quantum of Solace) storfilm har få fellestrekk med kjente sjangerfilmer som Romeos Night of the Living Dead (1968). De er raske, sterke og overmenneskelige. Lyd og lys aktiverer jaktinstinktene, og fører til en rekke voldsomme konfrontasjoner, enten det er Jerusalems endelikt eller en kamp mellom Lane og en eneste zombie.
Den første halvannen timen viser hvordan verdenssamfunnet bryter sammen, før filmen gjør et overraskende taktskifte og stiller FN-gruppa Lane leder ansikt til ansikt med zombiene.
Boken med samme navn av Max Brooks forteller bruddstykker fra en over ti år lang kamp mot zombiene, mens filmen følger et tettere tidsvindu. Lane er den røde tråden mellom de svært ulike og geografisk spredte områdene FN-etterforskeren må besøke i jakten på informasjon om utbruddet, de raske skiftene i både sted og filmens fokus truer med å slite den i stykker.
Brad Pitts stadige nærvær i nesten alle filmens scener hindrer at filmen ramler helt fra hverandre. Men han jobber i en stadig motbakke.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmmusikk uten mening
Musikken er anonym, uoriginal og uten en rød tråd. I et øyeblikk dundrer Inception-drønnene ut i kinosalen, mens i neste store scene er et helt annet lydbilde som spilles ut. Filmmusikk skal ikke bare være en stemningsskaper, den skal også knytte sammen hendelser og forventninger.
For å ta et klassisk eksempel: I Haisommer (Spielberg, 1975) kommer John Williams’ repeterende basslinje tilbake og advarer underbevisstheten til publikum at noe skal skje. En slik samlende tanke kan ikke spores i musikken til Marco Beltrami i World War Z – den mangler faktisk både identitet og et gjenkjennelig tema.
Produksjonen av World War Z har vært preget av utfordringer. Etter hovedinnspillingen var ferdig var manuset igjennom ytterlige to omskrivinger med to forskjellige manusforfattere. Hele syv uker med ekstra opptak måtte til for å få filmen ferdig; en kostbar redningsaksjon med andre ord. Som også har resultert i vending mot slutten av filmen som ikke ligner resten.
Filmens avslutning henger i løse lufta og bidrar til at filmen ikke blir hverken en zombieklassiker eller en sjokkerende thriller, men de spennende øyeblikkene kommer likevel så tett at når rulleteksten starter husker du ikke noen av dødpunktene i World War Z.
