Jeg blir varm om hjerterota av å se herlige gamle damer hygge seg i samvær med hverandre. Det er det Optimistene egentlig handler om. Fellesskap.
Det er en dokumentarfilm som viser viktigheten av å være aktiv i et nettverk for å holde både kropp og sjel ved like. Damene på Hamar bruker volleyball.
Filmen om dem er kanskje ikke like sterk hele veien, men på sitt beste er den nydelig feiring av gleden ved å oppleve ting med andre på eldre dager.
LES: Anmeldelsen av dokumentaren De andre
Livsglade mennesker i livets høst
Volleyball-laget Optimistene har 15 medlemmer fra 66 til 98 år. De møtes en gang i uka for å trene og være sammen.
Nå ønsker de større utfordringer, og får stelt i stand en kamp mot et herrelag med svenske pensjonister i Sollentuna, som kaller seg Kruttgubbarna. Damene henter inn profesjonell hjelp og legger seg i hardtrening.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
En slik dokumentarfilm kan ikke ha fokus på alle 15, og regissør Gunhild Westhagen Magnor har klokelig valgt å konsentrere seg om noen få av dem. Vi får blant annet morsomme møter med lagets eldste, Goro på 98, og lagvenninnene Lillemor og Eldbjørg, som bare er i slutten av 80-åra.
Vi følger dem litt hjemme og litt på banen. Hjemmesekvensene viser livsglade mennesker som riktignok har sine alderdommelige plager, men som likevel later til å ha god livskvalitet. De deler sine tanker om liv, alderdom og død, men jeg skulle nok ønsket å bli enda bedre kjent med dem, kanskje fordi de sjarmerer så mye i utgangspunktet.
Det er enkelt å trekke paralleller til en annen dokumentar om eldre mennesker som bedriver en fritidsaktivitet, nemlig Heftig og begeistret, men jeg føler vi kom enda tettere innpå menneskene i den filmen.
En god observatør
Gunhild Westhagen Magnor har også håndtert kameraet, som ikke ser ut til å affisere volleyballdamene i særlig grad. Vi får en god følelse av stemningen mellom dem, vennskapet som binder dem sammen, og gleden av å få oppleve spenningen i forbindelse med den forestående kampen.
LES: Anmeldelsen av dokumentaren Til ungdommen
En god dokumentarist er den som observerer uten å gripe inn, og Westhagen Magnor en god observatør. Hun er flink bak kamera. Kun noen få stemningsbilder virker arrangerte, uten at det gjør noe.
Det foretas også noen enkle dramaturgiske grep i redigeringen for å skape en viss spenning. Blir ryggen til Lillemor god nok til kampstart? Er Goro i god nok form til å bli med på turen? Man blir jo sittende og lure.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men musikkbruken er av og til litt merkelig. De vakre klassiske tonene er fine, og understreker godt den skildrede virkelighetens verdighet. Men jeg forstår ikke helt hva meksikansk mariachi-musikk har med gamle damer på Hamar å gjøre.
På den avsluttende kampen i Sverige, dukker det til og med opp et fullt mariachi-orkester med norsksyngende vokalist. Hvorfor de er der, gir filmen ingen forklaring på, men jeg får følelsen av at det kanskje er filmskaperne som har stelt i stand dette for å få litt ekstra schwung over sin store finale. Joda, det er litt morsomt, men mest rart.
LES: Anmeldelsen av dokumentaren Stories We Tell
Noen innvendinger til side; Optimistene viser at alderdom ikke nødvendigvis er noe å frykte. Filmen poengterer også viktigheten av å ha et nettverk rundt seg. Rulleteksten inneholder informasjon fra Røde Kors til de som trenger hjelp til dette.
Optimistene er en fin dokumentar med oppløftende innhold og flere morsomme og rørende øyeblikk. Ingen vil gå sur og grinete fra denne filmen. En viss kinosuksess burde være sikret, i alle fall på matinéforestillinger!
