Etter den blodig intense sistedelen av tredje sesong har ting roa seg litt ned i Atlantic City. Nucky er tilbake som en nå langt mer lavtliggende sjef i byen – uten Margaret, men med broder Eli som høyre hånd.

På mange måter er vi tilbake til utgangspunktet serien starta fra – før Jimmy og Margaret blanda seg inn i styre og stell. Men att og fram er ikke nødvendigvis like langt, karakterene har utvikla seg.

Noen, som Buscemis Nucky, på et forholdsvis subtilt plan. Andre, som Michael Shannons Van Alden/Mueller og Gretchen Mols Gillian, har gjennomgått langt mer drastiske forandringer.

Det viktigste er uansett at vi har blitt godt kjent med et knippe karakterer, og derfor har rykka tilbake til start med fornya innsikt.

Al Capone (Stephen Graham) og kompanjonger i et promobilde for «Boardwalk Empire». (Foto: HBO)
Al Capone (Stephen Graham) og brødre i et promobilde for «Boardwalk Empire». (Foto: HBO)
Enter J. Edgar

Folka bak Boardwalk Empire belønner – ikke overraskende – de som har hengt med gjennom tre tidvis tungrodde, men alltid givende sesonger, med å presse inn enda flere historielinjer som ikke tangerer hverandre særlig hyppig, og enda flere karakterer.

Når du allerede har investert 35 timer denne typen serie hopper du ikke av selv om de gjør den enda litt mer utilgjengelig.

Den usedvanlig skremmende Dr. Valentin Narcisse styrer Universal Negro Improvement Association, og settes tidlig opp som alltid herlige Chalkys nemesis, Elis eldste sønn Willy har dratt til Philadelphia for å gå på college, og får mye skjermtid.

Vi blir også introdusert for en ung og sulten sjef i FBIs smuglerspritavdeling – J. Edgar Hoover.

I tillegg følger vi fortsatt med på hva som skjer i New York, Cicero og Chicago – den ufrivillig kriminelle Mueller og den særdeles frivillig kriminelle Al Capone er i seg selv to meget gode grunner til å se Boardwalk Empire.

Nucky er fortsatt seriens tydelige midtpunkt, men nå først og fremst i kraft av å være alle de andre rollefigurenes minste felles multiplum.

ANMELDELSE: Boardwalk Empire S01 – denne gongen er det personleg
ANMELDELSE: Boardwalk Empire S02 – korrupsjon og politikk går hånd i hånd

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Med misnøye som motivasjon

Det er i det hele tatt mindre Atlantic City og mer forbrytersyndikat i hele USA som nå utgjør rammeverket. Men misnøyen er den samme.

Ingen av rollefigurene i Boardwalk Empire er fornøyde med tilværelsen. De vil opp, bort, fram, ha mer, ha noe annet. «Livet er herlig»-scener kan telles på ganske nøyaktig null hender, mens du trenger opptil flere for å holde oversikt over alle drøye voldshandlinger.

Boardwalk Empire er fortsatt mørkt, seigt, dystert, krevende og vakkert.

Mer Wire enn Sopranos

Det er liten tvil om at Terence Winter (skaper) og de forskjellige regissørene har latt seg inspirere av David Simons to mesterverk The Wire og Treme.

På tross av at beskrivelsen «gangsterdrama fra New Jersey med Steve Buscemi, regissert av Tim van Patten» leder tankene mot en annen moderne klassiker fra HBO, plasserer seriens episodetranscenderende fortellerteknikk den i det som nå må kunne kalles Simon-land.

Mildt sagt mye å leve opp til, og i motsetning til The Wire er det du ser her akkurat det du får – det er underholdning, og ikke så veldig mye mer.

Men det må være lov til å bygge opp serier som romaner uten at de trenger å være dyptgående analyser av samfunnet vi lever/har levd i, så lenge de er vellagde og underholdende. Og det er Boardwalk Empire.

(anmeldelsen fortsetter under bilder)

Gretchen Mol er tilbake som bordelleieren Gillian Darmody i «Boardwalk Empire». (Foto: HBO)
Gretchen Mol er tilbake som Gillian Darmody i «Boardwalk Empire», denne gangen har hun byttet ut bordellvirksomheten med en lei heroinvane. (Foto: HBO)
En fem timer lang introduksjon

Jeg har bare sett fem episoder av sesongen, det var alt vi fikk tilsendt. Og det er vanskelig å felle en absolutt dom over sesonger i denne typen serier basert på det.

Interessante og velspilte karakterer finnes i overflod, dialogene er som forventa knallgode, epoken som presenteres har ikke blitt noe mindre spennende, og selv om det faktum at jeg ennå ikke var født hindra meg i å dra til USA på 20-tallet, virker tidskoloritten deilig overbevisende.

De tar seg som vanlig ekstremt god tid med å sette plottet ordentlig – oppsparkene varer gjerne en halv sesong. Tålmodigheten min har med jevne mellomrom blitt satt litt på prøve, men serien takker gang på gang for tilliten med å gi meg opplevelser som får meg til å forstå hvorfor dynamikken er som den er. Ingenting er tilfeldig.

Hvis de holder på tradisjonen med å nøste opp alt på særdeles tilfredsstillende vis, noe jeg egentlig regner med at de kommer til å gjøre, vil dette bli nok et verdig kapittel i et uvanlig velskapt epokedrama.

TOPP 5: Beste HBO-serier – sjekk lista og si din mening her

Hold ut!

Boardwalk Empire er ikke for alle. Hvis du så de to første episodene av første sesong og syntes de var gørrkjedelige kan du trygt drite i å prøve på nytt.

Men hvis du så de to første episoden og sleit litt med å få tak på innholdet, for deretter å glemme hele serien lurer jeg på om du kanskje skal prøve én gang til. Belønningen kommer sesongvis, ikke episodevis.

Det heter seg at helheten ikke kan bli større enn summen av delene, men i Boardwalk Empires tilfelle er dette blank løgn. Og jeg mistenker at den største belønninga kommer når seriens siste episode er ferdig – når hele fortellinga er fortalt.

Om SERIEN

Boardwalk Empire