Under filmfestivalen i Venezia kom sjokkbeskjeden: Den japanske legenden og regissøren Hayao Miyazaki har skapt sin siste film.
Og for ordens skyld, det var ikke meningen å skrive «den legendariske regissøren» i linja over, Miyazaki er en legende på en måte få andre levende mennesker kan vise til. Ut av hans filmer har det vokst en kult(ur) av persondyrkelse, et bilde eller en forestilling om Miyazaki som «alles bestefar».
En lang karriere er nå altså over. Bestefar har blitt over 70 år gammel. Men filmene vil leve lenge.
Hans grep om fantasi og animasjon har inspirert millioner av barn, også voksne. I hans filmer utspilles dramatiske og skjebnesvangre fortellinger som gir liv til de ofte mytiske verdenene hvor mennesket og naturen møtes i symbiose.
Miyazaki er gammeldags. Hans filmer er tegnet for hånd, en allerede utdødd teknikk i resten av verden, og tegningene har en annen kvalitet enn noe annet som blir produsert i dag. Disneys klassiske animasjonsfilmer ble skapt på samme måte og har flere likhetstrekk. Det er en menneskelighet over bildene, over figurene og over strekene på lerretet.
Vår japanske bestefar er den siste av de gamle mesterne innen animasjonsfilm. Nå setter han en strek for sitt arbeid, men selv om sønnen fortsetter arbeidet med Studio Ghibli er det bare én konklusjon å komme med.
En epoke er over.
Takk, Miyazaki-san.
-rune
Sjekk hele lista under bildet, og diskuter vår toppliste og legg inn dine favoritter i kommentarfeltet helt nederst.
Tenkū no Shiro Rapyuta / Laputa: Castle in the Sky (1986)
Rune: Flyvende øyer bygd av store gamle sivilisasjoner løftet storbyene høyt over skyene. En katastrofe, forårsaket av menneskets egen stolthet, har tvunget menneskene ned på jorden igjen.
Laputa – kjent fra Johnatan Swifts bok Gullivers reiser som filmen er basert på – er den siste flyvende byen. Prinsesse Sheeta blir en dag angrepet av luftpirater og ramler ned fra den mytiske byen i skyene. Men amuletten hennes bremser fallet og hun blir tatt i mot av en overflatebeboer, et sjebnemøte mellom to personer fra to ulike verdener.
Herfra utvikler filmen seg til en av de mest fullendte eventyropplevelsene jeg har opplevd.
Tonelagt av den faste Ghibli-komponisten Joe Hisashi er Laputa: Castle in the Sky en mektig filmopplevelse. Den skildrer komplekse mennesker på en måte som kun animasjonsfilm kan, og Miyazakis grenseløse fantasi får fritt spillerom med en verden fylt av farger og liv.
(lista fortsetter under filmklippet)
Tonari no Totoro / Min nabo Totoro (1988)
Rune: Da Min nabo Totoro ble satt opp på kino i Japan i 1988 ble den vist sammen med det kraftfulle krigsdramaet Grave of the Fireflies (en av tidenes tristeste filmer, journ.anm.). Det førte til at mange småbarnsforeldre vegret seg for å se filmen på kino.
Men historien om jentene Satsuki og Mei, og de magiske skapningene de oppdager, spredde seg likevel som ild i tørt gress. I dag er filmen en av Studio Ghiblis mest kjente og mest elskede.
ANMELDELSE: Min nabo Totoro – japansk animasjon på sitt beste!
Satt i etterkrigstidens Japan – på 50-tallet – skildrer Miyazaki en periode hvor tradisjoner og det moderne livet begynner å komme på kant med hverandre. Gjennom øynene til de to små jentene blir publikum med inn i en magisk verden befolket av fantastiske og overnaturlige skapninger som lever skjult fra den moderne sivilisasjonen rundt dem. Igjen er det den fargerike fantasien til Miyazaki som forvandler filmfortellingen til en oppslukende opplevelse.
(lista fortsetter under filmklippet)
Kaze no tani no Naushika / Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal (1984)
Marte: Det er tusen år siden verden slik vi kjenner den gikk til grunne. Menneskene måtte til slutt betale for sin hensynsløshet overfor jorda – naturen har slått hardt tilbake ved å dekke jordens overflate med en giftig jungel full av muterte monsterinsekter som er svært aggressive.
Filmen forteller historien om unge prinsesse Naushika, som havner midt i en krig når militærstaten Talmekia vekker et urgammelt kjempeuhyre til live for å bruke det som et våpen mot den dødelige skogen og insektene i den. Naushika har en mistanke om at skogen er viktigere enn folk tror og kaster seg ut i kampen for å stoppe Talmekia fra å utrydde den.
Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal er en vakker og svært sterk film om mot, toleranse og vennskap, og med sitt tydelige økologiske budskap, som siden har blitt et gjentagende tema for Miyazaki, er filmen mer aktuell i dag en noensinne.
Les også: Topp 5: Postapokalyptiske filmer
Det postapokalyptiske eventyret ble starten på Hayao Miyazakos eventyr med Studio Ghibli, som ble grunnlagt etter at Nausicaä gjorde stor suksess i Japan, og er derfor regnet som en film som har vært viktig for utviklingen av animesjangeren.
Filmen var også starten på et langvarig samarbeid mellom Miyazaki og komponist Joe Hisaishi, som har komponert musikken til en rekke av Miyazakis filmer, blant annet Laputa: Castle in the Sky (som nevnt over), Min nabo Totoro, Kikis budservice, Prinsesse Mononoke, Chihiro og heksene og hans siste film Kaze Tachinu (The Wind Rises), som kommer på kino i Norge i 2014.
Sammen med Miyazakis vakre animasjon og sterke historie bidrar lydsporet til å gjøre Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal til en gripende filmopplevelse. Trykk her for å høre den nydelige musikken fra filmen i Spotify.
(lista fortsetter under filmklippet)
Mononoke-hime / Prinsesse Mononoke (1997)
Andreas: Sjeldan har ein animasjonsfilm hatt så stor spennvidde, så stort omfang, og sett så intenst vakker ut. Prinsesse Mononoke omhandlar kampen mellom industri og natur, maskin og fauna, og dette er kanskje ein av dei filmane der Miyazakis kjærleik til naturen kjem aller sterkast fram – dog med mørkare overtoner enn mange av hans andre meir barnevenlege filmar.
Ashitaka reiser ut for å bli kvitt ei forbanning, men vert fanga i ein krig mellom ein gruveby og naturens jordlege manifestasjonar. Skogguden dotter San er filmens tittelfigur, adoptivprinsessa med eitt bein i menneskeverda og eitt i gudeverda, og ho vert ein nær ven av Ashitaka.
I motsetning til mange andre filmars forsøk på å demonisere dei som ynskjer å kutte ned skogen til fordel for menneskas framvekst, er det ikkje like svart-kvitt her. Naturen forsvarer seg mot menneska, men menneska er òg nøydd til å forsvare seg mot faunaen – og samfunnet dei ein gong var ein del av. Naturen er kanskje vakker, men den er sanneleg ikkje nådelaus mot dei svake, sjølv ikkje dei nusselege dyra.
– Ah, du er vaken. Eg hadde håpa du ville skrike i søvne, for då hadde eg måtte bite av deg hovudet, seier ulven Moro.
Captain Planet har ingenting han skulle ha sagt mot denne planetens forsvarar.
(lista fortsetter under filmklippet)
Sen to Chihiro no Kamikakushi / Chihiro og heksene (2001)
Birger: Med skam å melde, var det først med Chihiro og heksene i 2005 at jeg for alvor fikk øynene opp for den japanske animasjonsmesteren. Men da ble øynene til gjengjeld sperret vidåpne, for maken til animert eventyr hadde jeg aldri sett før! Walt Disney presterte nok like godt i sine glansdager, men Studio Ghiblis filmer var annerledes.
Som jeg skrev i anmeldelsen ved kinopremieren: «Chihiro og heksene» byr på så fargerik fantasi og åndefull spenning at jeg ble sugd inn i eventyret og håpet det aldri ble hverken snipp, snapp eller snute!
ANMELDELSE: Chihiro og heksene – en åpenbaring av et eventyr!
Filmens heltinne er 10 år gamle Chihiro, som er på flyttefot med foreldrene sine, men kjører feil og havner i et parallell åndeverden. De voksne blir forandret til griser, og Chihiro må jobbe i et badehus for ånder, mens hun forsøker å finne en vei tilbake til deres egen verden.
Det er noe med de sjarmerende og/eller skremmende figurene, denne uendelige oppfinnsomheten og det sanselige universet som gjør at filmen aldri slutter å gjøre meg både undrende og beundrende.
Dette er en av tidenes beste eventyrfilmer, fullt på høyde med Pinocchio, Trollmannen fra Oz og Snehvit, men har sitt helt spesielle visuelle uttrykk, takket være legenden Hayao Miyazaki. Dette er en av svært få filmer hvis eksistens fyller meg av stor takknemlighet!