Regissør Luc Besson har alltid vært bedre til å filme action enn humor.
Det går ikke like godt når han kombinerer disse to sjangerne, for Farvel til mafiaen er en lettere schizofren opplevelse. Den prøver å være både fornøyelig kosekomedie og knallhard voldsfilm, gjerne samtidig.
Men Besson greier ikke å balansere filmen mellom de forskjellige stemningsutrykkene. Volden virker fremmed mellom morsomhetene, og omvendt.
LES: Fem Luc Besson-filmer på Blu-ray
Aldri feil med De Niro
Ex-mafioso Giovanni (Robert De Niro) er satt under FBIs vitnebeskyttelsesprogram og flytter med kone (Michelle Pfeiffer), datter (Diana Agron) og sønn (John D’Leo) til Normandie i Frankrike.
Der oppstår det kulturkonflikter når de må takle nabo- og skoleproblematikk på mafiavis, samtidig som deres gamle venner i USA er på stadig jakt etter dem.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen handler altså om en mafioso under vitnebeskyttelse i fremmed land, og det er dermed opplagt å trekke paralleller til Lilyhammer. Jeg synes Steven Van Zandts figur faktisk er mer interessant enn Giovanni i denne filmen.
Det er kanskje ikke spesielt originalt å gi Robert De Niro en slik hovedrolle, men det blir aldri helt feil, heller! Han ser ut til å hygge seg med og parodiere sjangeren som karrieren hans nærmest er bygget på.
Spesielt morsom er scenen der Giovanni havner på en fransk filmklubb, som viser en viss amerikansk mafiaklassiker, regissert av Martin Scorsese, som også er en av denne filmens produsenter.
Stemningen endres radikalt
Mot slutten brygger det opp til full krig i den lille franske byen, når en skvadron leiemordere rykker inn.
Her får Luc Besson vist hva han kan på actionfronten. Det smeller høyt mens blodspruten står, men spenningen flyter ikke like godt som i hans beste filmer, som Nikita og Léon.
Dessuten endres stemningen radikalt i forhold til filmens første akter, og det virker nesten som Besson har glemt historiens innledende humor.
LES: Anmeldelsen av Luc Bessons The Lady
Jeg skulle ønske filmen var bedre. Luc Besson er en gammel favoritt, men det virker ikke som han greier å matche storhetstiden på sent 80- og tidlig 90-tall.
Farvel til mafiaen har flere gode elementer, med Besson makter ikke å smelte dem sammen til en god helhet. Min største innvending er at det skurrer hver gang filmen skifter mellom sine to sjangere.
Forsøket er prisverdig, men resultatet står ikke til forventningene.
(Farvel til mafiaen heter for øvrig Malavita på fransk, og fortsetter Bessons vane med å bruke figurers navn som filmtitler. Vi har jo Nikita, Leon, Jeanne D’Arc, Angel-A, Adèle Blanc-Sec og de tre Arthur-filmene. Malavita er navnet på filmens bikkje, men er også et italiensk ord som kan oversettes med kriminell underverden.)
