Regissør Erik Poppe ryster og beveger meg med sin siste film. Tusen ganger god natt er en nydelig filmet historie med sterke emosjonelle krefter, og Juliette Binoche i en solid og overbevisende hovedrolle.
Figurens handlinger vekker både undring og beundring. Hennes sterke engasjement imponerer like mye som hennes vilje til å ofre familielivet gjør meg forbauset.
Tusen ganger god natt engasjerer også meg, og den viderefører Poppes sterke og klare filmatiske stemme.
Fotoreporter Rebecca (Juliette Binoche) overlever en bombe i Kabul og reiser hjem til familien i Irland.
Der blir det klart at ektemannen Marcus (Nicolaj Coster-Waldau) har fått nok av konas stadige reiser til farlige konfliktområder på bekostning av familielivet.
Forholdet til datteren Steph (Lauryn Canny) er også anstrengt, og Rebecca forsøker å løse problemene, men er det for sent?
Risikerer liv og helse
Det kan være vanskelig å forstå Rebeccas vilje til å utsette seg selv for fare i fotojournalistikkens tjeneste, spesielt med tanke på hva det koster de der hjemme.
Dette synes jeg ikke fordi det er spesielt problematisk at det er mor som ofrer hjemmekosen. Jeg har generelle vansker med å forstå både menn og kvinner som risikerer liv og helse for å formidle inntrykk fra konfliktområder.
Erik Poppe og Harald Rosenløw Eegs manus makter å sannsynliggjøre Rebeccas engasjement, samtidig som det belyser konflikten mellom hennes yrke og kjærligheten til familien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Juliette Binoche spiller strålende som kvinne revet mellom to virkeligheter. Dessuten imponeres jeg av unge Lauryn Cannys rolle som ung og sårbar, men viljesterk datter. Nicolaj Coster-Waldau har en litt mindre takknemlig rolle som den misfornøyde ektemannen i hjemmet.
Og her nærmer jeg meg det jeg anser som filmens eneste problem, nemlig at familieskildringen ikke overbeviser. Mor, far og barn virker i liten grad preget av om lag 15 års felles historie.
Jeg forstår jo at mor ofte har vært fraværende på grunn av jobbvirksomhet, men noe intern dynamikk burde de likevel ha klart å opparbeide seg. Derfor fremstår de i perioder som en «liksomfamilie».
Sitter på netthinna
Fotograf John Christian Rosenlunds fantastiske bilder er med på å gjøre filmen til en stor opplevelse.
Det kan kanskje bli litt vel mange flakkende fjærebilder fra irskekysten, men han har også besørget noen av de flotteste nærbildene av Juliette Binoche jeg har sett, og ikke alltid i betydningen «vakker».
Jeg liker også svært godt den stemningsskapende musikken, komponert av Armand Amar, som underbygger tematikken uten å dominere lydsporet.
LES: Anmeldelsen av Erik Poppes Hawaii, Oslo
Rebecca foretar valg i filmen som det kan være vanskelig å akseptere for enhver som IKKE er, eller har vært, krigsfotograf. En forsoningsreise til Kenya med datteren utvikler seg til å bli et hårreisende krasj mellom jobbrollen og morsrollen.
Jeg blir sittende å lure på hva som skal til for at Rebecca slutter å tenke bilder. Før rulleteksten får vi også svaret på det i en sjokkerende, men sober sekvens, som sitter på netthinna lenge etter filmens slutt.
