Dokumentarfilmen The Act of Killing er et bevis på at virkeligheten virkelig kan overgå fantasien. En del av virkeligheten her er riktignok iscenesatt, men de absurde resultatene dette skaper forsterker realitetene.
Regissør Joshua Oppenheimer tegner et tragikomisk portrett av mordere som er ansvarlige for uhyrligheter vi nesten ikke kan forestille oss.
Filmen beskriver hvor enkelt vi mennesker kan ty til ekstreme handlinger, og hvor vanskelig det kan være å konfrontere oss med det etterpå.
Dette er en av filmene jeg aldri kommer til å glemme!
Les også: «The Act of Killing» var nominert, men vant ikke Oscar
Skryter av massedrap
Bakgrunnen er opprenskingen av mistenkte kommunister i Indonesia i 1965 og 1966. Dødsskvadroner kidnappet, torturerte og drepte rundt en million mennesker med myndighetenes velsignelse.
Regissør Oppenheimer har filmet flere av de som utførte disse drapene, med et spesielt fokus på den spesielle figuren Anwar Congo.
Han ikke bare skryter av sine ugjerninger, han virker rett og slett godt fornøyd med det han har utrettet, og er høyt respektert i sine omgivelser.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Oppenheimer filmer Congo og noen av hans gamle drapsvenner mens de åpent legger ut om metodene de benyttet seg av for å drepe mest mulig effektivt.
Han får dem også til å gjenskape noen av drapene i regisserte sekvenser som etter sigende skal brukes i en film. Det virker ikke som om Anwar Congo og co forstår hvordan disse merkverdige sekvensene får dem til fremstå.
De går inn i opptakene med et stort engasjement, og later til å tro at de skal fremstå som helter. Men Oppenheimers slu plan om konfrontasjon har som mål å få dem til å innse at handlingene ikke er spesielt ærerike.
Absurde kontraster
Filmen starter med pyntede kvinner som kommer dansende ut av en diger fiskemunn. Det er det første av flere slående bilder som er med på å understreke de absurde kontrastene mellom fortidens handlinger og de involvertes manglende refleksjoner over dem i nåtiden.
I noen skumle scener kan vi også ane at morderinstinktet fremdeles ligger latent, som når Congo spiller seg selv mens han avhører en kvinne med et spedbarn.
Jeg får grøsninger, selv om det ikke fremgår om denne og andre gjenskapninger er bare fri fantasi eller speiler en faktisk hendelse.
LES: Anmeldelsen av Stories We Tell
The Act of Killing er en uhyre sterk dokumentarfilm der Joshua Oppenheimer gjør noen modige regigrep som raskt kunne ha slått grusomt feil.
Men ved hjelp av kløktig diplomati og varsomme fremstøt, greier han å dreie mordernes tankegang rundt ugjerningene fra å oppfattes som en herlig drapsfest til den kullsorte tragedien det jo faktisk var.
The Act of Killing er en svært modig film som fremstår som en uforglemmelig triumf! And the Oscar goes to…?
