Historien om Nelson Rolihlahla Mandela er historien om det moderne Sør-Afrika. Fra hans engasjement for borgerrettigheter i det politiske partiet ANC (African National Congress, journ.anm.), til sabotasjeaksjonene mot myndighetene på starten av 60-tallet, gjennom flere titalls år i fengsel, frem til hans triumferende valgseier i 1994 – filmen er basert på biografien med samme navn, skrevet av Mandela selv.
Men det solide grunnlaget filmen Mandela: Veien til frihet bygger på, gir ikke mer innsikt i livet og tankene til en av vår tids mest ruvende statsledere.
Veien fra morens jordhytte til jobben som advokat for de rettighetsløse svarte spoles forbi i høyt tempo. De formative årene, barndommen og ungdomstida, vektlegges i liten grad av regissør Justin Chadwick.
ANMELDELSE: W. – sterk film om George W. Bush av Oliver Stone
Idris Elba er tidvis sterk – svekkes av sminken
I 1994 var jeg knapt gammel nok til å huske, og ikke minst forstå, hvorfor verdenen feiret Nelson Mandelas valgseier og forsonende politikk. Mye av Sør-Afrikas nære forhistorie er ukjent for unge mennesker i dag.
Regissør Chadwick bruker med ujevne mellomrom nyhetsklipp og andre dokumentariske filmsnutter fra opptøyene og kampene som skapte frykt og usikkerhet i det afrikanske landet gjennom mange tiår. Måten disse understreker filmens historiske bakteppe fungerer ikke godt, og fratar de faktiske opptakene noe av deres sjokkerende virkelighetsnærhet. Den uklare sammenblandingen forvirret i stedet for å forsterke inntrykket jeg hadde av hendelsene i kinosalen.
I rollen som den sørafrikanske statslederen forsøker Idris Elba å etterligne Mandelas ganglag, særegne uttale og sindige fremtoning. Til å begynne med overbeviser Elba, det gjør også Naomi Harris som Mandelas andre kone Winnie.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dynamikken dem imellom, hvordan forholdet utvikler seg over de mange årene Mandela tilbrakte i fengsel, gir en trygg emosjonell grunnmur i filmens midtparti. Hvordan de to også vokser fra hverandre, med ulike oppfatninger om hvordan opprøret skal fortsette, gir et lite innblikk i mennesket bak den ikoniske statslederen.
Utfordringen, og problemene, oppstår når Elba skal spille ut de siste årene frem mot Mandelas valgseier i 1994. Med grått hår og en ansiktsmaske som skjuler Elbas skuespill mister filmen sitt momentum.
ANMELDELSE: J. Edgar – for trygt og traust om FBI-sjefen
Griper tak i følelsene for sent
Medfangene fra de mange årene på Robben Island er ikke enige i den veien mot fred Mandela velger. Elba formidler ikke den indre konflikten i ham når han forhandler med det sørafrikanske regimet. Flere scener hvor Elba stirrer tomt ut i rommet, med en tykk maske som skjuler hans subtile mimikk, tilfører filmen lite.
Mandela: Veien til frihet er en svak film om en sterk leder – historien om hans liv er også sterk og engasjerende. Det gjør at filmen, trass sine svakheter, griper tak i de rette øyeblikkene. Når den mangeårige fangen endelig kan gå ut og møte sitt folk som landets første demokratisk valgte afrikanske leder er også jeg en av dem som jubler.