Regissør Pawel Pawlikowskis Ida er filmet i sort/hvitt i 1,37:1, såkalt «academy ratio», der hver filmrute er et kunstverk, klar til å printes ut, rammes inn og henges opp.
Historien som fortelles er preget av fortidens fortiede ugjerninger på den polske landsbygda, gradvis avdekket i en sobert skildret historie.
Dette kan bli en fremtidig klassiker, der eneste innvending er overforbruk av symboltunge billedutsnitt, som kanskje er mer uvant enn «feil».
LES: Anmeldelsen av Doubt
Vil finne foreldrenes skjebne
Søster Anna (Agata Trzebuchowska) skal snart avlegge troskapsløfte og bli nonne i kloster tidlig på 1960-tallet.
Før det skjer møter hun for første gang sin tante Wanda (Agata Kulesza), som kan fortelle at hun egentlig heter Ida, er jøde og at foreldrene hennes forsvant under andre verdenskrig.
Sammen legger de ut på en reise for å finne ut hva som egentlig skjedde.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmens sort/hvite estetikk tar oss med tilbake i tid til et grått og skyfullt Europa.
Men fargene finnes. Når filmen for eksempel refererer til rødt hår og fargesprakende glassmaleri, dukker de opp takket være publikums forestillingsevne.
Filmens utsøkte foto er gjort av Ryszard Lenczewski og Lukasz Zal, som fremst av alt fokuserer på symmetri i billedkomposisjonen, ikke nødvendigvis figurene.
Interessant bruk av billedutsnitt
Pawlikowski plasserer dem ofte i underkant av bildet, nesten så de forsvinner ut av ruta, med et hav av rom over seg.
Dette kan symbolisere flere ting, blant annet hvordan både Ida og Wanda er små mennesker som på hver sin måte ikke passer inn i tilværelsen, og hvordan Idas avstand til sin Gud stadig øker.
Denne teknikken er interessant, men jeg synes Pawlikowski benytter seg av den i en slik grad at det av og til forstyrrer.
Man blir sittende å undre over billedutsnittene i stedet for å bli engasjert av historien. Men det er helt klart et svært interessant eksempel på hvordan utsnitt kan brukes som beskrivende fortellergrep.
Ida er ikke filmen for de store følelsesutbrudd. Både hovedpersonen og hennes tante spilles rolig og fattet av de to Agataene. Det gir historien en stille verdighet som føles riktig.
Det fører også til at konklusjonen ikke bærer med seg de helt store emosjonelle påkjenningene for publikum.
Men sober fortellerteknikk, behersket skuespill og fantastisk stilsikkert foto gjør at Ida er et kunstverk av en film!
