Filmfestivalen i Cannes, Frankrike (NRK): Cannes er som galten Særimne. Uansett hvor mye man forsyner seg av byen, møter man hver morgen gatearbeidere som spyler avenyene til live igjen, rene for nattens utskeielser.
Men de sølvforgylte jernbøttene med isbiter og rosé, som preger nærmest ethvert bord her nede, representerer en sterk kontrast til filmene som vises i programmet. Den skrantende, usikre verdensøkonomien har vært tema i flere filmer.
Skapene fylt med skjeletter
I Le Meraviglie er det økt industrialisering og landbruksproblematikk som står på agendaen. Filmen handler om en liten birøkterfamilie i det rurale Italia og skildrer deres utfordring med å få endene til å møtes.
I Dardenne-brødrenes Deux jour, une nuit er det effektivisering og nedskjæring som blir problematisert. Filmen følger en kvinne som må overtale sine kollegaer til å takke nei til årets bonus, slik at selskapet de jobber for skal ha råd til å beholde henne.
Og selv i Hollywoodstjernen Ryan Goslings regidebut, Lost River, står økonomi på agendaen. Filmen utspiller seg i en amerikansk småby som blir fraflyttet fordi folket ikke lenger ser en fremtid der. Mye negativt har vært sagt om Goslings film, men den inneholder noen slående gode bilder av et Amerika i økonomisk endring, der fabrikker, kinosaler og boliger står ribbet og falleferdige tilbake som skjelletter.
LES MER: Skarp kritikk etter første visning av Ryan Goslings regidebut «Lost River»
(artikkelen fortsetter under bildet
Skjeletter er det dessverre også mange av i Wim Wenders The Salt of the Earth som ble vist i sideprogrammet «Un Certain Regard» i går.
Dokumentaren handler om den brasilianske fotografen Sebastião Salgado, men mer enn det er den en beretning om vår tid. Det er den sterkeste filmopplevelsen jeg har hatt i år.
Umulig å ikke ta til tårene
I 40 år har Salgado reist verden rundt og dokumentert mennesker. Han har fotografert økonomisk forandring, industrialisering, sultkatastrofer og krig. Han var i Kuwait da oljebrønnene brant i 1991 og han var i Jugoslavia, Mali, Chad, Etiopia og Sudan på 80 og 90-tallet.
Filmen er enkel i sitt formspråk, og store deler av den består kun av Salgados velkomponerte og vakre, men som oftest grusomme fotografier. Grusomme i sitt innhold.
Det er lenge siden jeg har sett så mange døde mennesker og så mye lidelse i en film. Det var umulig å ikke ta til tårene.
«Mennesket er en ond art. Vår historie er preget av vold og krig», sier Saldado selv i filmen. Hans erfaringer gjorde at han i en lang periode valgte å legge fotokameraet på hylla. Han så langt fra lyst på tilværelsen. «Det jeg hadde observert gjennom kameralinsen gjorde meg syk. Ikke syk på grunn av bakterier. Men syk i sjelen», sier han.
LES MER: Alt fra Filmfestivalen i Cannes 2014!
(artikkelen fortsetter under filmklippet)
Redningen kom da han flyttet hjem til barndomsgården, og plantet ny regnskog på den enorme eiendommen som for lengst var utarmet på grunn av hogst. I dag er plantasjen et naturreservat og den fungerer som modell for å få lignende, utpinte landarealer til å blomstre igjen.
The Salt of the Earth kommer nok ikke på kino i Norge. Men muligens snart på en strømmetjeneste nær deg. Den bør sees.
For selv om den, og mange av filmene som vises her i Cannes, beskriver misere, fungerer de som helt nødvendige blikk ut i den virkelige verden. En verden fjern fra den her på Croisetten.
Hollywood Reporter rapportere nemlig i går at enkelte er villige til å betale 40 000 kroner på svartebørsen for en premiereinvitasjon. Premierer der filmstjerner er til stede. Filmstjerner som spiller i filmer om folk som har det hjerterått.