Filmfestivalen i Cannes, Frankrike (NRK): Festivalen er litt over halvveis. På dette tidspunktet lurer man alltid på om den beste filmen allerede er blitt vist. Som kritiker på festivalen venter man hele tiden på opplevelsen av å vandre ut av Grand Théatre Lumière eller Salle Debussy med en skråsikker følelse av å ha sett årets Gullpalme-vinner.

Den følelsen har uteblitt til nå, selv om et knippe filmer likevel omtales som potensielle vinnere.

En god indikator på filmens suksess er publikums reaksjon rett etter visning. Intet annet sted i verden gis det så sterkt uttrykk for hva man mener om en film, som her i Cannes. Folk kan bli oppriktig indignert på filmkunstens vegne, og man tar seg selv i å bue eller applaudere en rulletekst etter visning. Buing er for øvrig ikke ensbetydende med en mislykket film.

Et knippe gode filmen – ingen fantastiske

I enkelte tilfeller – som med The Tree of Life i 2011 – kan det være tegn på det motsatte, at filmen både er krevende og provoserende, og således vekker kritikernes vrede.

Grace of Monaco ble møtt med lavmælt buing fra en håndfull publikummere på åpningsdagen. Men likegyldigheten den ble møtt med, svei nok langt mer.

Filmen, som mange da hevdet ville bli stående som årets dårligste, er allerede glemt.

ANMELDELSE: Grace of Monaco – pent, stort og tomt

Franske Bertrand Bonellos biografi-film om Yves Saint Laurant, Saint Laurent, ble også møtt med skuldertrekk. Hadde ikke filmen vært en dyr fransk produksjon, med store franske stjerner i rollene og hatt en kjent fransk regissør ved roret, hadde den aldri kommet med i hovedprogrammet. Det er ikke til å komme bort ifra at Cannes-terskelen er langt enklere å overstige for franske filmer.

Tommy Lee Jones The Homesman var også en skuffelse. Westernfilmen blir omtalt som noe som kunne blitt laget på femtitallet, og allerede før den var vist hevdet bransjebladet Variety at filmen kun var plukket ut fordi Lee Jones og Steven Spielberg har et godt forhold. Spielberg er som kjent en meget god venn av festivalen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Ryan Reynolds og Mireille Enos opplever alle foreldres verste mareritt i «The Captive». Filmen har fått hard medfart etter visningen i Cannes, men Filmpolitiets Birger Vestmo mener dette er ufortjent.(Foto: A24)
Ryan Reynolds og Mireille Enos opplever alle foreldres verste mareritt i «The Captive». Filmen har fått hard medfart etter visningen i Cannes, men Filmpolitiets Birger Vestmo mener dette er ufortjent.(Foto: A24)

Kanadiske Atom Egoyans The Captive er filmen som er blitt buet mest til nå. Det er en velspilt, men haltende og tidvis idiotisk thriller, som spekulerer i pedofili og sorg.

Den omtales som noe av det dårligste som er blitt vist i hovedprogrammet på mange år, og som en film som bare er med på grunn av festivalens langvarige forhold til regissøren.
Det var de store skuffelsene til nå. Over til filmene som er møtt med applaus.

Søstre lever nært naturen i «Le Meraviglie». (Foto: The Match Factory)
Søstre lever nært naturen i «Le Meraviglie». (Foto: The Match Factory)
Sterkt fra Italia

Italienske Le Meravigilie, laget av 33 år gamle Alice Rohrwacher er til nå en av favorittene til Palmen.

Filmen om hverdagslivet til en birøkterfamilie på landsbygda, står godt plassert på skuldrene til kjemper innenfor italiensk neorealisme, og skildrer overbevisende dagliglivets realiteter i et land preget av stadig dårligere økonomi.

ANMELDELSE: Le Meravigilie – vakkert og stemningsfullt om alternativt liv

Festivalens lengste film, tyrkiske Winter Sleep, som tikker inn på tre timer og 16 minutter, omtales også som en favoritt. Og også den foregår på landsbygda.

Filmen handler om en pensjonert skuespiller som driver et hotell. Det sies at filmen har Ibsenske kvaliteter og at den tematiserer fasadefall og menneskelige relasjoner på utsøkt vis. Dessverre er dette en av få filmer undertegnende har gått glipp av. Det er kun mulig å få sett en tredjedel av filmene, og da gjør man tidvis feil filmvalg her i Cannes.

Mark Ruffalo, Channing Tatum, regissør Bennett Miller og Steve Carell poserer for fotografene på den røde løperen før visningen av «Foxcatcher». En av de tre skuespillerne ventes å motta en skuespillerpris på Cannes-festivalen. (Foto: AFP Photo / Valery Hache)
Mark Ruffalo, Channing Tatum, regissør Bennett Miller og Steve Carell poserer for fotografene på den røde løperen før visningen av «Foxcatcher». En av de tre skuespillerne ventes å motta en skuespillerpris på Cannes-festivalen. (Foto: AFP Photo / Valery Hache)
Sannsynlig skuespillerpris til amerikansk film

Japanske Still the Water er en av mine favoritter så langt. Naomi Kawases film utspiller seg på en øy utenfor Tokyo, og følger to femtenåringer i det de opplever at klisjeen «livet går videre» er sann. Det er en poetisk og vakker film, om liv og død, og en av få romantiske filmer i hovedkonkurransen.

Andre mulige Gullpalme-kandidater er argentinske Relatos Salvajes, en komedie som virkelig gjorde skam på dem som hevder kritikerne i Cannes ikke kan le.

ANMELDELSE: Relatos Salvajes – mørk, morbid og morsom fulltreffer

Og amerikanske Foxcatcher, en film jeg tror vil innkassere prisen for beste mannlige skuespiller, da Channing Tatum, Mark Ruffalo og Steve Carell alle stråler i rollene.

I dag vises Dardenne-brødrenes Deux jours, une nuit, med Marion Cotillard i hovedrollen. Belgierne er alltid blant favorittene i Cannes. Festivalen er fremdeles langt fra over.

LES MER: Alt fra Filmfestivalen i Cannes 2014!

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.