Da jeg var liten synes jeg Tornerose var den kjedeligste av Disney-prinsessene. Hun gjorde ikke annet enn å tralle rundt i skogen, være vakker, stikke seg på en tein og bli reddet av en prins.
Det som gjorde Disneys tegnefilm spennende var den onde heksa Malefika – eller Maleficent som hun heter på engelsk.
Nå forteller Disney eventyret om Tornerose på nytt, denne gangen sett fra heksas perspektiv, og Angelina Jolie er fabelaktig i rollen som en av Disneys mest ikoniske antagonister.
Filmen Maleficent er et fargesprakende eventyr med imponerende scenografi og visuelle effekter. Regi og klippetempo er ikke helt på plass, men dette er likevel en fortryllende filmopplevelse som begeistrer.
Hjertesorg, ikke ondskap
I tegnefilmen fra 1959 fremstilles Maleficent som en udelt ond heks, som er sjalu på den gode kong Stefan og hans vakre dronning. I denne versjonen blir vi fortalt at eventyret vi kjenner så godt, kanskje ikke utspilte seg helt slik vi har trodd.
Filmen starter med å introdusere oss for Maleficent som en ung fe full av livslyst og omsorg for de andre skapningene i det magiske Heilandet.
Når en ung menneskegutt en dag forviller seg inn i alveskogen og stjeler en edelsten må Maleficent rydde opp, men hun lar seg raskt sjarmere av den unge gutten og de to forelsker seg.
Gutten er ingen ringere enn mannen som skal bli Kong Stefan, og det er veien hans til tronen som skal bli skjebnesvanger for både ham og Maleficent. I menneskenes del av verden hersker det nemlig en konge som vil styrte den mektige feen og erobre Heilandet, og når kongen dør av en krigsskade utloves kronen som dusør til den som tar livet av Maleficent. Full av grådighet etter makt og rikdom sviker Stefan Maleficent og ofrer kjærligheten for tronen.
Det er her forvandlingen av den gode feen begynner, og vi får se at det ikke var sjalusi, men et knust hjerte og hevnlyst som drev Maleficent til å kaste forbannelsen over Stefans datter, prinsesse Aurora.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Strålende i rollen
Maleficent forteller som sagt en ganske annen historie enn den i tegnefilmen, men hedrer også den gamle klassikeren og sørger for at koblingen mellom de to filmene er der.
Scenen der Maleficent bryter inn i dåpen til prinsesse Aurora, og kaster forbannelsen som gjør at hun på sin 16-årsdag kommer til å stikke fingeren på en tein og dø, er rekonstruert nesten ordrett, bare med en vri som passer godt inn i denne versjonen av fortellingen.
Les også: Slik hedrer «Maleficent» eventyrklassikeren
Her viser Angelina Jolie Maleficent som en kvinne som tar hevn over mannen som svek henne, og scenen fungerer strålende som en hyllest til tegnefilmen, men hun gjør den også til sin egen. Spesielt tøff er Jolie når hun tvinger kongen i kne mens han bønnfaller henne om å spare datteren.
Jolie spiller strålende, og med proteser i ansiktet, falske tenner, spisse ører, horn og linser er hun fullstendig overbevisende som fe på hevntokt.
Se klippet fra filmen her:
Anmeldelsen fortsetter under videoen.
Angrer på forhekselsen
Som i det gamle eventyret må prinsesse Aurora, spilt av Elle Fanning, bo i en hytte i skogen med tre feer til hun har fylt 16 år, i et forsøk på å forhindre forbannelsen fra å bli oppfylt.
I denne versjonen følger Maleficent og hennes håndlanger Diaval (Sam Riley) hele tiden med fra skyggene, mens det lille monsteret, som Maleficent kaller Aurora, vokser opp. Og etter hvert smelter den snille prinsessen Maleficents ishjerte, og hun begynner å angre på forbannelsen hun kastet over prinsessen.
Denne delen av filmen var spesielt fortryllende, mye på grunn av at samspillet mellom Angelina Jolie og Sam Riley er spesielt godt. Elle Fanning spiller også en mer troverdig Aurora enn jeg har sett tidligere, hun er fortsatt snill og vakker, men hun har heldigvis mer dybde enn Tornerose anno 1959 hadde.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Dårlig regissert
Regissør Robert Stromberg har to Oscar-statuetter i beltet for beste art direction for sitt arbeid med Avatar og Alice in Wonderland, og det merkes at Maleficent er regissert av en mann men et ekstra godt øye for det visuelle.
Stromberg har laget en film som er nydelig å se på, og særlig det magiske Heilandet er spesielt vakkert, med dataanimerte omgivelser à la Avatar, og jeg lot meg nesten røre til tårer rett og slett fordi de visuelle inntrykkene var så sterke.
Når det kommer til selve regien har imidlertid ikke regissøren et like godt grep, det er lett å merke at dette er Strombergs regidebut.
Han har ikke klart å klart å gi filmen en rytme som fungerer, og legger ikke vekt på de riktige scenene når det gjelder tidsbruk. Filmen sveiper for raskt forbi avgjørende scener som når Stefan sviker Maleficent, og bruker isteden lang tid på actionsekvenser som ser flotte ut, men som ikke har så mye å si for handlingen.
Veien fra ekte kjærlighet til grådighet og forræderi er også alt for kort for kong Stefan, og vi får ikke vite noe mer om grunnen til sviket annet enn at han hadde lyst på penger og makt, det blir litt tynt.
En forfriskende vri
Heldigvis gjør Maleficent opp for dette med eventyrlig stemning, godt skuespill og sjarm. Manusforfatter Linda Woolverton har klart å gi oss en fin vri på en historie vi har hørt tusen ganger, og jeg koste meg fra start til slutt med denne filmen.
Men hva med prinsen som i eventyret kysser Tornerose til live igjen, lurer du kanskje på nå? Joda, han er her han også, spilt asv den unge kjekkasen Brenton Thwaites, men rollen og viktigheten hans er mye mindre enn i den klassiske tegnefilmen, og det gir oss en ganske så forfriskende vri på det gamle eventyret.
