Cannes, Frankrike (NRK): Nice Côte d’Azur Airport er en forholdsvis liten flyplass. Hvert år, når jeg lander der den andre uka i mai, lar jeg meg likevel alltid imponere over antallet privatjeter det er plass til. Skinnende og polerte står de på rekke og rad og varsler om hva som venter de neste elleve dagene.
For til tross for at den overfylte pressebussen – som tar oss fra Nice, via snirklete småveier og over den siste bakketoppen ned til Rivieraen og Cannes – ikke er utpreget komfortabel, er jeg på vei til verdens mest glamorøse filmfestival.
I to uker skal filmen feires med påkostet ekstravaganse, noe som sammen med det enorme presseoppbudet i byen, gjør at vi journalister blir nok blendet til at vi helt skamløst rapporterer hjem om at dette, dette er faktisk det viktigste kulturarrangementet i verden.
Vi tar feil, selvfølgelig. Det er så mye viktigere enn som så.
LES OGSÅ: Kidmans «Grace of Monaco» er som skapt for Cannes!
Over 4000 journalister fra hele verden
Jeg ankommer alltid Cannes en dag før festivalen starter. Byen har feber denne dagen. Stemningen er boblende. De siste jerngjerdene settes på plass foran Palais de Festival, det legendariske festivalbygget, med plass til over 4000 kinopublikummere.
Den røde løperen rulles ut og feies ren. Blomsterbedene lukes klare. Restaurantmenyer finjusteres – og kasser med Dom Pérignon lastes inn i de mange strandbarene. Sett utenfra fremstår det som om byen, med sine palmer, hvite strender, brummende Ferrarier og luksusyachter, gjør seg klar for elleve dager med hedonisme.
Jo da, det skal nytes. Men sannheten er at Cannes for mange en eneste stor salgsmesse. Og der det skal kjøpes og selges film for flerfoldige millioner, der er kanapeer og champagne like selvfølgelig som visittkort. Mer enn én gang har jeg sett den mektige filmprodusenten Harvey Weinstein i baren på Hotel Majestic, med en flaske musserende i den ene hånda og en skjønnhet i den andre, mens beilerne omkranser ham, ute etter å få være en del av det neste store Oscar-vinnende prosjektet. Men mer om det seinere denne uka.
Dagen i dag, dagen før vi alle stiger inn i manesjen, handler om de praktiske gjøremål. Intervjuer må avtales, filmprogrammet må studeres, og filmvisninger må bortselges. Det er umulig å få med seg mer enn en tredjedel.
Og siden noen av årets ypperste og mest krevende filmer, fra noen av de dyktigste historiefortellerne i verden, skal vises og diskuteres, gjelder det å velge riktig.
Kunst og kommers danser en heftig tango her nede ved Middelhavet i disse ukene, og styrkeforholdet er stadig vekslende.
LES OGSÅ: De beste filmene fra Cannes i 2013
Ettertraktede pressekort
Men nå må jeg plukke opp adgangsbeviset mitt. Kortet vil gi et tydelig signal på hvor jeg befinner meg i festivalhierarkiet. Franskmennene, som syns det er nedverdigende å stille seg bak noen i rekke og som spankulerer forbi enhver kø med den største selvfølgelighet, har kommet opp med et raffinert system; der vi festivaldeltagere deles inn i fargeklasser. Fargen gul får deg så vidt inn på festivalkafeen, mens det hvite passet nærmest frakter deg til døra i limousin.
Selv håper på og får et rosa. Ikke fordi det minner meg om roséen som snart vil fylle glasset mitt, men fordi det øker sjansene for at jeg forhåpentligvis får se de filmene jeg er sendt hit for å se. Med over 4500 pressefolk til stede, er nemlig ikke det en selvfølgelighet.
Følg Vegard Larsens reisebrev fra livet som journalist på verdens viktigste filmfestival hver dag.
