William «B.J.» Blazkowicz er tilbake i samme satiriske formtopp som da han debuterte i den berømte og beryktede spillserien i 1992. Skadet, bitter, sint og ute etter å kverke så mange nazister som overhodet mulig.
Og fiendene? Jo, nazistene står på rekke og rad klar til å slaktes for fote i Wolfenstein: The New Order. Og la dem komme, for det første spillet i serien siden 2009 er et solid og underholdende eventyr fra et alternativt univers hvor nazistene vant andre verdenskrig.
Spilleren, i rollen som Blazkowicz, er en soldat som sammen med en motstandsgruppe setter i gang en rekke tilsynelatende umulige motangrep for å svekke den tyske krigsmakten på 1960-tallet.
Det svenske spillstudioet MachineGames forteller en voksen, festlig og noe schizofren historie hvor krigen aldri helt tok slutt. Med et kjent glimt i øyet er Wolfenstein: The New Order en godbit for tilhengere av spillserien, men også en tidvis tålmodighetsprøve.
I rykk og napp
Spillet går nemlig rett frem, gjennom en lineær fortelling gjennom stort sett lineære brett. Øyeblikkene hvor nazister slaktes for fote, bremses litt for ofte opp av behovet for påfyll av både ammunisjon, beskyttelse i form av skuddsikre vester og medisinskrin.
Mens Blazkowicz selv knapt hang sammen i tidligere spill, hvor ansiktet ble brukt som en indikator på hvor skadet hovedpersonen var, har MachineGames en annen vri på moderne skytespills hang til automatisk regenerering av skader.
I stedet for å gi deg fullt helsemåler når du henger bak noen kasser midt i kampens hete, gjenopprettes helsa i inkrementer på 20. For å komme tilbake til 100 må du samle inn medisinpakker og -skrin.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
De mange fiendene som ligger gjennomhullet i ditt kjølvann byr på rikelig tilgang på disse nødvendige krigselementene, men når spillet forsøker å skru til intensiteten i oppdragenes sluttfase gjøres det ikke ved hjelp av fortellingen eller narrativet, men med økt vanskelighetsgrad.
Flere og sterkere fiender øker behovet for kuler og beskyttelse, og dermed stykkes kampene opp slik at flyten aldri helt får ta over.
Et arsenal, i ordets rette forstand, gir deg et vell av valg – og det er tilfredsstillende å gå i nazikamp med en halge i hver hånd. Med et våpenhjul er det raskt mulig å velge den kombinasjonen som passer situasjonen best.
TOPP 5: Spillskurker | Vi hyller våre argeste motstandere – og Mecha-Hitler!
Svak helhet – gode stemmeskuespillere
Fra hjemmebasen i Berlin sendes Blazkowicz ut på oppdrag i hytt og vær, uten at de alle er spesielt godt festet til en rød tråd. Kampen mot nazistene, og en mest mulig effektiv nedslakting av dem, er det overbyggende som får spillet til å så vidt henge sammen.
Gode stemmeskuespillere får likevel hele spilluniverset til å leve, og de mange fargerike figurene du møter på – eller i – din vei bærer min og spillutviklernes entusiasme fra utfordring til utfordring.
På en side er det underlig å spille et Wolfenstein-spill som ikke er utviklet av veteranstudioet iD Software. Samtidig gir svenske MachineGames spillserien et nytt dytt oppover og makter å gi troverdighet til det alternative universet spillet foregår i.
Wolfenstein: The New Order er trass noen svakheter et solid skytespill med en historie jeg bare vil ha mer av. Blazkowicz, det er godt å ha deg tilbake i form!
