Da X-Men: First Class kom i 2011 var det et spennende, actionspekket eventyr om opprinnelsen til Professor Xaviers X-Men. Matthew Waughn satt i registolen da, men når fortidens mutanter og fremtidens X-Men nå forenes i X-Men: Days of Future Past er det gode gamle Bryan Singer som igjen er bak rattet.
Singer regisserte de første X-Men-filmene fra 2000 og 2003 og nå har han laget det som er den beste X-men-filmen til dags dato.
X-Men: Days of Future Past er en actionfest som ikke går i fella så mange superheltfilmer gjør i disse dager, nemlig å ha for lange actionsekvenser som trekkes ut til det kjedsommelige.
Denne gangen får vi også bedre innsikt i menneskene bak mutantkreftene, i enda større grad enn tidligere.
Sender Wolverine tilbake i tid
Filmen er løst basert på «Days of Future Past»-historielinjen fra Uncanny X-Men-tegneserien. Året er 2023 – en dystopisk fremtid der mutant-rasen er i ferd med å bli utryddet av roboter programmert til å jakte og utslette mennesker med mutant-gener. Byer er totalt ødelagte – i gatene ligger hauger av lik.
I denne fremtiden har Professor X (Patrick Stewart) og Magneto (Ian McKellen) lagt sine uenigheter bak seg og samarbeider for å sikre mutantenes overlevelse.
Med hjelp av Kitty Pryde (Ellen Page) og hennes evne til å sende en persons bevissthet tilbake i tid, sender de Logan aka Wolverine tilbake til kroppen sin i 1973 for å stoppe Mystique fra å drepe mutantforskeren Bolivar Trask.
Dette var hendelsen som utløste myndighetenes overbevisning om at mutantene var en trussel de trengte beskyttelse mot, og som igjen resulterte i Sentinel-programmet som er i ferd med å utrydde mutantrasen i 2023.
I 1973 er imidlertid den unge Charles Xavier (James McAvoy) i en røff periode av livet. Etter at Raven tok navnet Mystique og forlot ham til fordel for Magneto, har han lagt ned skolen for spesielt begavede. Han er avhengig av et serum som gir ham bevegelsen tilbake i bena, på bekostning av kreftene sine. Han er med andre ord bare et skall av seg selv.
Nå er det opp til Logan å hjelpe Xavier med å få troen på seg selv tilbake, slik at de sammen kan bryte Magneto ut av fengsel, for at han skal hjelpe dem med å stoppe Mystique og redde fremtiden.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Forventer at du har kontroll
Henger du med? Hvis du er velversert i X-Men-historie gjør du sikkert det, og det er faktisk en nødvendighet i denne filmen. Du kan ikke troppe opp på kino uten å ha sett de tidligere X-Men-filmene først. Regissør Singer bruker ikke tid på å etablere hvem som er hvem i dette universet, han forventer at du har full kontroll.
Å introdusere tidsreise i en filmserie der kontinuitet allerede er et problem har nok ikke vært lett for manusforfatterne og regissøren.
At Bolivar Trask, her spilt av Peter Dinklage, ble spilt av den nesten to meter høye, afroamerikanske skuespilleren Bill Duke i X-Men: The Last Stand, er noe mange allerede har hengt seg opp i på nettet. Og hvis man ønsker å dissekere historien er det også ting med tidslinjene å ta tak i, som diverse fanforum nok kommer til å diskutere i tiden fremover.
Litt kontinuitetsgrums til tross, lot jeg meg likevel rive med av historien i X-Men: Days of Future Past, og det må blant annet skuespillerne ta æren for.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Den fødte Wolverine
14 år etter den første X-men-filmen er det fortsatt ingen tvil om at Hugh Jackman er den fødte Wolverine.
Å bli sendt tilbake til 70-tallet for å finne gode venner som på dette tidspunktet ikke vet hvem han er, åpner for mye humor, og Jackman leverer sine replikker med en selvsikkerhet som Logan ikke kunne vært foruten.
Det er imidlertid en mer kontrollert Wolverine vi får servert i denne filmen, som prøver å være mer tålmodig enn han vanligvis pleier å være, og det fungerer godt i filmens kontekst.
Anmeldelse: The Wolverine – Den kuleste figuren i X-Men-universet
I tillegg til Hugh Jackman som Logan er det First Class-gjengen som har mest tid på skjermen, da mesteparten av handlingen foregår på 70-tallet.
James McAvoy er strålende i rollen som denne mørkere versjonen av Charles Xavier. Et møte mellom McAvoy og gode gamle Patrick Stewart, der den unge Xavier har en eksistensiell krise, er filmens mest emosjonelle scene.
Jennifer Lawrence er også flott som Raven/Mystique, og Michael Fassbender låner dybde til Eric/Magneto, slik at superskurken ikke fremstår som udelt ond.
Møt Quicksilver
I tillegg til å spille på følelser som usikkerhet og tvil, er X-Men: Days of Future Past også en strålende oppvisning i mutantenes krefter. Filmen har noen av de feteste scenene noensinne i X-Men-serien.
For første gang i X-Men-filmene dukker nemlig Quicksilver opp. Evan Peters er rå som den superraske mutanten som hjelper Logan og Xavier med å redde Magneto fra fengselet i starten av filmen.
Sett fra Quicksilvers perspektiv begeveger alt annet seg ekstremt sakte, og en av filmens beste scener er når han bedagelig trasker rundt i et rom fullt av sikkerhetsvakter, mens han flytter på pistolkuler og generelt sørger for at sikkerhetsvaktene får en dårlig dag.
Kinesiske Bingbing Fan bidrar også til eksepsjonell effekt-action med sin rollefigur Blinks teleporteringsevner, og Magneto sørger som alltid for at filmens store finale ikke går upåaktet hen.
Bryan Singer er dreven i gamet og actionsekvensene blir aldri kjedelige og kjennes aldri for lange.
Les også: Topp 5: Superskurker! – Magneto er en av de mest hensynsløse superskurkene
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Den beste X-Men-filmen
X-Men: Days of Future Past er virkelig en film for X-Men-fansen. Filmen er proppfull av referanser som du kun plukker opp om du har sett filmene eller lest tegneserien.
Å forene Patrick Stewarts klassiske X-Men med de yngre fra X-Men: First Class fungerer flott, selv om det som sagt ikke er en dans på roser å forene de ulike tidslinjene her.
Det er ikke absolutt alt som henger på greip, men om du lukker øynene for slikt smårusk, vil du få en strålende filmopplevelse.
