Nå kan du – sammen med alle de andre Mii-figurene du har laget og importert til Nintendo 3DS-konsollen – endelig flytte inn på en egen øy. Der kan dere spise mat, få nye klær, danse og synge, bli forelsket og få barn.

Simuleringsspillet Tomodachi Life gikk rett inn på bestselgerlista og fikk gode anmeldelser da det kom ut i Japan i fjor vår. Før årets lansering i Vesten fikk spillet oppmerksomhet i kjølvannet av en kampanje for å inkludere likekjønnede forhold, og spesielt for de klønete kommentarene Nintendo kom med i etterkant da de informerte om at det ikke var mulig i denne omgang.

Klikk over for å se traileren til «Tomodachi Life».

Om vi ser bort ifra spillets noe absurde understreking om at to kvinner, eller to menn, bare kan være gode venner, er det ikke mye som rettferdiggjør omtalen den japanske The Sims-varianten har fått i forkant av den europeiske lanseringen.

Tomodachi Life har ikke nok innhold til at leken med Mii-figurene er spennende, interessant eller engasjerende utover et par timer på 3DS-konsollen.

LES OGSÅ: Rogen og Goldberg lager film om krigen mellom Nintendo og Sega

– Vræl, jeg er sulten!

Når øya først er fylt med beboere, og alle områdene låst opp, går spillet over i et så lavt tempo at selv det å se maling tørke kan være en mer attraktiv fritidssyssel.

Til å begynne med er det morsomt å bare observere. Etter hvert som Mii-figurene blir lykkeligere kan du gi de gaver, interiør eller even til å fremføre musikksjangre. De ulike personlighetene, som blir skapt samtidig som figuren gjennom et lite spørreskjema, krever ulike ting og ulik oppmerksomhet. Men tiden det tar før alt dette er oppdaget og utforsket er for kort.

Anmelderens innbyggere i «Tomodachi Life» inkluderer Whoopi Goldberg, Bob Ross, Dr. Zoidberg, Jujubee, Consuela og Danny DeVito. (Foto: Nintendo)
Anmelderens innbyggere i «Tomodachi Life» inkluderer Whoopi Goldberg, Bob Ross, Dr. Zoidberg, Jujubee, Consuela og Danny DeVito. (Foto: Nintendo)

Etter en stund er det eneste som drar meg tilbake til øya, og spillet, en malplassert opplevelse av omsorg. Mii-figurene gir beskjed når de er sultne, når de vil leke, når de har spørsmål eller bare er frustrerte.

Øyeblikket da min utgave av den amerikanske skuespilleren Whoopi Goldberg ville spille det samme puslespillet for fjerde gang for at hun ikke skulle være sur og gretten, var også øyeblikket da Tomodachi Life sluttet å være engasjerende.

Pludrespill

Mii-figurene lever i stor grad sine egne liv, og dermed inviterer Tomodachi Life i liten grad spilleren til å være en aktør utover enkelte spørsmål om forhold og vennskap. De tidvis, men uregelmessige, øyeblikkene av galskap holder på oppmerksomheten i en liten periode.

Til et simulatorspill å være er det lite du som spiller kan gjøre for å styre livene til innbyggerne i Tomodachi Life i den retningen du selv ønsker. I stedet kan du fordrive tiden med å pludre med innbyggerne og høre på deres små og store problemer. Akkurat dette kan være trivelig for en liten stund, men så blir det bare kjedelig.

ANMELDELSE: Pokémon X og Y – et vanvittig tidssluk


Del dine meninger om «Tomodachi Life» under lenkene.

Om SPILLET

Tomodachi Life

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.