Menneskehetens siste overlevende bor i de majestetiske ruinene av gamle storbyer. En ubarmhjertig epidemi har utslettet nær sagt alle, kun de med genetisk immunitet har fått en ny sjanse til å gjenreise verdenen slik vi kjenner den.
Men menneskene er ikke alene, i skogene utenfor San Francisco har en gruppe intelligente aper bygd opp sitt eget stammesamfunn. Caesar (Andy Serkis), hovedpersonen i Rise of the Planet of the Apes (2011), har tatt lederrollen. Mange år har gått siden Will Rodman (James Franco) oppdro den lille sjimpansen som sin egen sønn.
Apene har blitt smartere – mens menneskene i Dawn of the Planet of the Apes ser ut til å ha blitt dummere. Og de to gruppene, som begge lever på kanten av overlevelse, er dømt til å krysse spor før eller siden.
ANMELDELSE: Rise of the Planet of the Apes – svimlende action
Apene i hovedrollen
Malcom (Jason Clarke) leder en ekspedisjon inn i skogene utenfor den vestamerikanske storbyen for å undersøke et forlatt vannkraftverk.
Det er bare uker til kolonien går tom for drivstoff til generatorene, og uten strøm fører veien rett til kaos og undergang. Dreyfus (Gary Oldman) leder desperat de gjenværende menneskene i deres forsøk på å overleve i den urbane villmarken.
Hvilke prøvelser menneskene må gå gjennom er knapt skildret i Dawn of the Planet of the Apes, de mange overlevende som bor i San Fransico er ikke viktige – utover Dreyfus, Malcom, og sistnevntes kone Ellie (Keri Russell) og stesønnen Alexander (Kodi Smith-McPhee).
Det er apene under Caesars ledelse som har hovedrollen i regissør Matt Reeves’ Dawn of the Planet of the Apes.
Maktkampene mellom primatene, som mange tidligere har opplevd menneskehetens mørke side gjennom brutale laboratorietester, driver fortellingen frem i godt tempo. Fra hverdagslige situasjoner til dundrende jaktsekvenser, det er et imponerende syn som venter.
Imponerende effekter og animasjon
Bevegelsessporing og -opptak av skuespillere gir de animerte apene en naturlig tilstedeværelse på lerretet filmskapere har lengtet etter i en mannsalder. Fra tegnspråket og bevegelsene i tretoppene, til små endringer i ansiktsuttrykk og pelsen, Dawn of the Planet of the Apes er en teknisk maktdemonstrasjon.
Kampen om overlevelse, motsetningene mellom aper og mennesker, og de personlige båndene som utvikler seg tegner ikke bare en spennende historie i kinosalen – følelsen av et fortellerunivers som knytter de originale filmene (fem fra 1968 til 1973, ikke inkludert Tim Burtons 2001-versjon) sammen med den nye trilogien gir denne filmen en rettmessig plass i det store bildet.
TOPP 5: Filmaper | fra King Kong til Abu – her er våre favoritter
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Dawn of the Planet of the Apes tynges likevel av åpenbare logiske feil, som gjør at menneskene oppleves som dummere (samtidig som at apene har blitt svært smarte). Store deler av filmens fortelling rakner ved nærmere ettersyn.
Etter årevis isolert i San Francisco, hvorfor vente til siste slutt med å sikre den livsnødvendige elektrisiteten fra vannkraftverket utenfor byen? Om dieseldrevne generatorer har vært i bruk i årevis, hvorfor har ingen forsøkt å bruke radioen for å kontakte omverdenen? Dette er bare noen av spørsmålene som forblir ubesvarte.
Om du har sett Planet of the Apes fra 1968, hvis historie finner sted et utall år etter denne trilogien, vet du hvordan det hele ender. Og selv med noen snublende skritt underveis er Dawn of the Planet of the Apes et storslått eventyr om å henge utenfor stupet, hvor rå styrke og kløkt fra begge parter må til for å ikke falle ned i utryddingens mørke avgrunn.
