And So It Goes er et skamløst kopiforsøk av Oscar-vinneren As Good As It Gets. Selv tittelen ligner litt. Og forfatteren av begge filmene er den samme, Mark Andrus.
Også her handler det om en sur gammel gubbe som blir påtvunget ansvar for både et barn og ei bikkje, og sakte forvandles til et elskelig vesen som finner kjærligheten.
Filmen har sympatiske hovedroller av Michael Douglas og Diane Keaton, men hele handlinga er så til de grader forutsigbar, at hele filmen føles som en venteprosess.
LES: Anmeldelsen av Michael Douglas i Mitt liv med Liberace
Må ta seg av barnebarn
Den aldrende eiendomsmegleren Oren Little (Michael Douglas) må ta seg av barnebarnet han ikke visste han hadde, når hans eks-narkomane sønn, som han har mistet kontakten med, må i fengsel.
Oren vegrer seg, og naboen Leah (Diane Keaton) trår til. Hun er også en loungesanger, som Oren hjelper litt på vei med karrieren, og så kan du nesten regne ut resten selv.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er en film som flagger sitt mål fra første stund. Publikum vet nøyaktig hva som kan forventes, og skuffes ikke. Filmen er i hvert fall ærlig på det punktet.
Michael Douglas skal selvsagt finne tonen med Diane Keaton, men ikke før etter flere små utfordringer. Den store forløsningen skjer til og med i en ren og pen fødselsscene.
Men det lukter rom-com-oppskrift lang lei, og det blir ikke særlig spennende film av at sjekkpunktene krysses av i tur og orden.
Kunne endt mye verre
Regissør Rob Reiner, som også spiller en liten rolle i denne filmen, er mest kjent for sine 80-talls-filmer This Is Spinal Tap, Stand By Me, Prinsessebruden og Da han møtte henne.
Han kan fremdeles skru sammen en helt grei film, men viljen til å gå utenfor de trygge rammene er der ikke lenger. Nå nøyer han seg med å fortelle ufarlige historier om eldre mennesker, vist også i hans forrige filmer Nå eller aldri og En ny vår.
Det er fint at noen lager film om og med mennesker i øvre alderssjikt, men jeg skulle ønske at nerven og den bitende dialogen fra før nevnte As Good As It Gets var med videre.
LES: Anmeldelsen av Nå eller aldri
And So It Goes går heldigvis ikke i de flaueste klisjéfellene når trådene i historien skal nøstes opp. Det kunne endt så mye verre.
Men publikum strykes medhårs hele veien, og jeg får en kunstig og konstruert lykkefølelse som går raskt over når jeg innser hvor overfladisk alt er.
Filmen er slett ikke krisedårlig, bare flyktig og middelmådig underholdning, som kanskje passer bedre på TV enn på kino.
