Toronto International Film Festival (NRK): Liv Ullman tar oss dypt inn i den teatralske tristessen med Frøken Julie. Filmen er dirrende intens, inderlig tragisk og strålende velspilt.
Dette er filmet teater av beste merke, fantastisk fotografert av Mikhail Krichman.
Historien er ikke enkel å fordøye, for noen kan den kanskje også tippe over i det overteatralske, men den inneholder imponerende sterke prestasjoner av både Jessica Chastain, Colin Farrell og Samantha Morton foran kamera, i sikker regi av Liv Ullman bak.
LES: – Chastain fortjener en Oscar!
Eskalerer ute av kontroll
Filmen er basert på August Strindbergs teaterstykke fra 1888. Liv Ullman har valgt å legge handlingen til et irsk gods på midtsommernatten i 1890.
Der starter Frøken Julie (Jessica Chastain) et begjærlig maktspill med sin far baronens tjener John (Colin Farrell), mens kokka (Samantha Morton) er maktesløs bivåner til at følelser eskalerer ute av kontroll.
Det er spennende å se hvordan maktbalansen mellom Frøken Julie og John stadig endrer seg, og man kan ikke være sikker på hvem av dem som til enhver tid har overtaket.
Det går en sterk nerve gjennom begivenhetene, der figurenes nærmest desperate utspill vitner om hvor mye som står på spill.
Dette er nemlig en klassekrig, som kan få fatale konsekvenser for dem alle, noe Ullman makter å formidle ytterst overbevisende gjennom sine dyktige skuespillere.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jessica Chastain spiller Frøken Julie med dypt alvor, og en stor emosjonell spennvidde . Hun kan være selvsikker og arrogant i det ene øyeblikket, for så å være ekstremt sårbar i det neste.
Det kommer ikke som en overraskelse at Chastain spiller strålende, men at hun møtes av Colin Farrell, er en åpenbaring. Han viser kvaliteter som skuespiller som han ikke har vist på film tidligere.
John er en stram og tøff ire, som i perioder reduseres til et klynkende barn av Frøken Julies opptrinn. Samspillet mellom Chastain og Farrell slår gnister i filmens beste scener.
Kan være utmattende
Liv Ullmans stil som regissør er enkel, uten bruk av overdrevne filmatiske virkemidler. Hun lar scener spilles ut i lange tagninger, med kameraet tett på figurene. Her skal ikke en følelsesnyanse få slippe unna usett.
Fotograf Krickman bruker en kald og krystallklar fargepalett, dominert av brunt og blått, med utstrakt bruk av naturlig lys. Det er som man kan forestille seg Sven Nykvist juble fra det hinsidige.
Samtidig undertrekes dramatikken i bildene effektivt av klassisk musikk, innspilt av Arve Tellefsen, Truls Mørk og Håvard Gimse.
Frøken Julie kan være en utmattende opplevelse, der spenningen mellom figurene til tider er så rystende at det gir utslag på Richter-skalaen.
Vi ser klart hvordan Frøken Julie er et ensomt vesen, uten håp om å kunne leve det livet hun selv ønsker, og hvordan Johns drømmer krasjer med klasseskillets ugjennomtrengelige grenser.
Dette formidles stramt og effektivt gjennom Liv Ullmans manus og regi, i en film som like nydelig laget som den er opprivende.
