I fjor kom grøsseren The Conjuring, som så vidt introduserte oss for den demonbesatte dukken Annabelle, og nå fortelles forhistorien til Annabelle i filmen med samme navn.
Dukker, og da spesielt gammeldagse litt stygge dukker, er noe av det uhyggeligste som finnes, og derfor har de vært gjenstand for frykt i mang en skrekkfilm opp gjennom åra.
Det er derfor ingenting ved Annabelle som er nytt, filmen bruker billig skremselstaktikk og velkjente grep fra sjangeren for å skremme publikum.
Anmeldelse: «The Conjuring» – Eksorsismefilm med skikkelig guffen atmosfære!
Rituelle drap
Alt er fryd og gammen ved filmens start, året er 1967 og ekteparet Mia, spilt av Annabelle Wallis, og John Gordon, spilt av Ward Horton, venter barn. Mia bruker all sin tid på å gjøre barnerommet klart for babyen og blir overlykkelig når John en dag kommer hjem med en antikk dukke, som er den siste i et sett Mia har samlet på lenge.
Lykken blir imidlertid kortvarig. En natt blir naboparet myrdet av deres gale datter og partneren hennes som tilhører en satanistisk kult. Paret bryter seg også inn hos Mia og John, og forsøker å ta livet av dem og deres ufødte barn.
Politiet dukker akkurat opp i tide og dreper kultistene, men i sin død klarte de å etterlate seg mer enn bare spilt blod. Når Mia kommer hjem fra sykehuset etter hendelsen begynner merkelige ting å skje i huset, og det virker som om hun ikke lenger er alene.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Åpenbare skrekkelementer
Det er ingen tvil om at skrekkfilmer er en velbrukt sjanger og derfor er det deilig når det en sjelden gang kommer en film som overrasker. Annabelle er ikke en slik film.
Regissør John R. Leonetti, som var filmfotograf på The Conjuring, klarer ikke å lage en underliggende stemning av frykt i filmen, men bruker kun enkle grep for å få publikum til å skvette.
Brå og voldsomme lyder, nærbilder av ekle ting som plutselig popper opp på lerretet, panorering av kameraet mens noe beveger seg i bakgrunnen – alle de åpenbare skrekkelementene er på plass.
Manusforfatter Gary Dauberman låner skamløst av andre og bedre skrekkfilmer, og gjør oss smertelig klar over dette når han for eksempel velger å hylle Mia Farrows rollefigur i Rosemary’s Baby gjennom Mia.
Forglemmelig skrekk
Men ble jeg skremt? Jada, selv om jeg vet at det kommer skvetter jeg når lyden nesten sprenger tromhinnene mine, og en demon glimter til midt i bildet.
Men det føles billig, det føles oppbrukt, og Annabelle blir bare enda en forglemmelig film i rekken av middelmådige skrekkfilmer.
Anmeldelse: «Deliver Us From Evil» – Effektiv eksorsismethriller
